BRUBYGGING:' «Jeg vil at mine barn skal vokse opp i en verden hvor de gis muligheten til å forholde seg med samme tillit og kjærlighet til den gud som kalles «Allah» som Hun som kalles «Gud» — uavhengig av om innpakningen er kristendommen eller islam», skriver Gunnes (bildet).
BRUBYGGING:' «Jeg vil at mine barn skal vokse opp i en verden hvor de gis muligheten til å forholde seg med samme tillit og kjærlighet til den gud som kalles «Allah» som Hun som kalles «Gud» — uavhengig av om innpakningen er kristendommen eller islam», skriver Gunnes (bildet).Vis mer

Når presten ber til Allah

Jeg er ordinert prest i Den norske kirke. På årets Høstutstilling vil jeg fire søndager kl. 13 stille meg opp i annen etasje på Kunstnernes Hus, ikledd prestekjole. Der vil jeg be ti bønner til Allah.

Meninger

Hvorfor gjør jeg det?

Det handler ikke om at jeg vil bli muslim.

I Vesten er «Allah» ofte brukt som navnet på islams gud. Som tenåring møtte jeg maltesiske kristne. De leste fra Bibelen sin, hvor gud heter Allah. Senere har jeg deltatt i gudstjenester med arabiske kristne som ber til Allah som sin gud. Men jeg ber heller ikke bønnene på Kunstnernes Hus for å påstå at den kristne og den muslimske guden egentlig er den samme.

Vi er vant til å tenke at religion og religionens søster ateismen starter i spørsmål knyttet til metafysikk, som i spørsmålene: Finnes Gud? Hvem er Gud? Er alle guder egentlig den samme guden? Hvor finnes Gud? I denne performancen er spørsmålet om metafysikken satt til side. Mine bønner til Allah begynner istedenfor i erkjennelsen av det politiske ved alt religiøst språk (eksempelvis bønn).

Bønn inngår i samfunnets ulike måter å snakke om makt, forholdet mellom minoritet og majoritet, forestillinger om kjønn, forskjell, likhet, stigmatisering og privilegerer.

I dette perspektivet blir spørsmålet om metafysisk sannhet er erstattet av etiske spørsmål som omhandler hvordan jeg som troende bruker språket: Hvordan kan jeg som representant for majoritetsreligionen bruke det religiøse språket uten å gjøre minoritetenes religion usynlig?

Hvordan kan mine bønner bidra til et ordskifte som ikke gjør at muslimer og islam konstrueres som grunnleggende annerledes enn det kristne?

Hvordan kan mitt språk vise frem kompleksiteten og ustabiliteten i min egen religiøse og kulturelle tradisjon — og i andres tradisjoner?

Hvorfor meg i prestekjole? Fordi jeg representerer den religionen som i tusen år har hatt en majoritetsposisjon og som nesten like lenge har vært knyttet til den sekulære makten i Norge. Flerreligiøsitet og flerkultur handler altfor ofte om minoritetens posisjoner, holdninger og endringsvilje, avstandtagen fra terror til omskjæring.

Men hva gjør den flerreligiøse situasjonen med min praksis, mine holdninger, som representant for majoriteten? Søndagen etter at Sveits innførte forbud mot minareter (2009) begynte jeg som prest i Trondheim. Fra soverommet mitt hørte jeg kirkeklokkene i Nidarosdomen kalle til gudstjeneste. Det gikk opp for meg at å oppleve at det er en selvfølge å offentlig kunne kalle inn til bønn er majoritetsreligionens/kulturens privilegium.

Hvorfor bønn? Det føres mange samtaler om religiøs tro, sekularitet og majoritet/minoritet i den uredigerte og redigerte offentligheten. Likheten mellom disse arenaene er at de snakker om religion, om muslimer, om tro. Men å be er å gjøre tro. Hva skjer når religion gjøres som bønn? Bønn som sjanger er en henvendelse fra et «jeg» til et «du». Det er en tiltaleform som rommer takken, tilliten, men også spørsmålene, kritikken, klagen og raseri.

Bønn som praksis er både from tilbedelse og teologikritikk: I Jobs bok, en bok i både den kristne og de jødiske hellige tekstene, raser Job over Guds urettferdighet. Hvilke tekster, praksiser og refleksjoner oppstår når jeg som prest og Høstutstillingens publikum utfordres til å erstatte det å skulle mene noe om islam og muslimer, med muligheten til en henvendelse fra et «jeg» og et «du»?

Performancen åpner for å gå fra å tenke om Allah som en konseptuell andre til en konkret andre. Selv om spørsmålet om metafysikk i denne performancen er satt til side og forblir uavklart, ligger bønneformen fast. Når jeg førstkommende søndag ber, så «ber» jeg ikke. Jeg ber. Den er en henvendelse fra et «jeg» til et «du»: åpent, tillitsfullt, men også potensielt spørrende og kritisk.

Min første bønn på søndag vil være «Kjære Allah. Jeg vet ikke om jeg tror på deg. Men nå ber jeg til deg. Venn til venn. Amen». Alle bønnene vil avsluttes med den første bønnen jeg selv lærte og som jeg vil lære videre til mine barn: «Kjære Gud jeg har det godt/takk for alt som jeg har fått».

Når jeg ber denne aftenbønnen på Kunstnernes Hus vil ordet «Gud» være byttet ut med Allah. Jeg vil at mine barn skal vokse opp i en verden hvor de gis muligheten til å forholde seg med samme tillit og kjærlighet til den gud som kalles «Allah» som Hun som kalles «Gud» — uavhengig av om innpakningen er kristendommen eller islam.

Bønnene som skal bes er ikke kun mine bønner. Høstutstillingens publikum, uansett tilhørighet eller ikke-tilhørighet oppfordres til å skrive bønner til Allah mellom søndagene, henge dem på veggen i Høstutstillingens lokaler. Slik gis publikum mulighet til å utforske andre måter å forholde seg til Allah på enn som noe som handler om andres tro.

Jeg velger et kunstrom, ikke en kirke, synagoge eller moske. Å velge et tradisjonelt hellig rom ville gjøre handlingen til et anliggende for dem som kjenner seg hjemme i og anerkjenner det tradisjonelle religiøse språket (fredagsbønn, sabbatsfeiring og gudstjenester).

Men å utvikle et etisk bevisst religiøst språk og praksiser for en flerkulturell virkelighet, er for meg et grunnleggende liberalt prosjekt. Det går på utsiden av det autoriserte religiøse språket og rommet.

Performancen er derfor også et bidrag til å prøve ut liberale, ikke-autoriserte og eksperimentelle måter å utfordre religiøs tradisjon og språk på. Men som ikke er aggressivt eller ønsker å bidra til en konfronterende identitetspolitikk som sementerer forskjeller og øker stigmatiseringen.

Gjennom at den insisterer på å både være liberal og religiøs kan den ikke reduseres til å være enten religion eller kunst. Ved å være begge deler utforsker performancen den forskyvningen som skjer når et religiøst uttrykk som bønn trer ut av det religiøst autoriserte rommet og blir en gjest i et sekulært rom.

Kanskje kan en slik forskyving av kropp, praksis og rom åpne opp for nye metaforer og handlinger — kanskje også nye erfaringer av hellighet.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook