Foto: Ole Morten Melgård. Dato: 09.08.10. Christian Saxlund driver gård og sæter i Lesja i Gudbrandsdalen. Nå føler han seg motarbeidet av enkelte i kommunen som har fått satt opp gjerder og ferister som hindrer dyrene hans fri ferdsel på setra. Dette medfører ifølge han merarbeid og risiko for dyras helse.
Foto: Ole Morten Melgård. Dato: 09.08.10. Christian Saxlund driver gård og sæter i Lesja i Gudbrandsdalen. Nå føler han seg motarbeidet av enkelte i kommunen som har fått satt opp gjerder og ferister som hindrer dyrene hans fri ferdsel på setra. Dette medfører ifølge han merarbeid og risiko for dyras helse.Vis mer

Når røttene kuttes

Prisen på franske oster er blitt et hovedargument for å rasere norsk landbruk. Er alle blitt gale, spør John O. Egeland.

EN GANG VAR VI en nasjon av bønder og fiskere. Det er faktisk ikke så lenge siden. Nå er vi en nasjon som betrakter landet bortenfor byene som et friluftsområde. Maten vi setter på bordet tar vi som en selvfølge. Den skal være sunn, giftfri, delikat og fremfor alt billig. For noen tiår siden hadde alle familier slektninger med tilknytning til jorda, havet og skogen. Nå er røttene kuttet over. Rundt 80 prosent av oss bor i byer og tettsteder, og andelen øker raskt. Underveis har vi mistet forståelsen for naturens prosesser og ressurser. Bonden er blitt en fremmed, en tragisk figur fra en annen tid. Vi er rede til å legge ham på båndet før vi stenger slakteriet for godt.

DENNE SOMMEREN og høsten har jeg reist over store deler av Norge og en betydelig bit av Sverige. Gudbrandsdalen, Østerdalen, Trøndelag, Nord-Norge og deler av Vestlandet. Men også Herjedalen og Jemtland, de to gamle norske landskapene som gikk til Sverige etter freden i Brømsebro i 1645. Forskjellene mellom de norske områdene er betydelige, men kontrasten til Herjedalen er likevel sterkest. Om Norge invaderte og okkuperte dette svenske fylket, ville det antakelig gått fjorten dager før Stockholm oppdaget det. Her er knapt mennesker, bare suset fra de uendelige skogene. Herjedalen er glemt og avviklet. Er det dit vi vil i Norge også?

MENS OSTEOPPRØRET brer seg, tenker jeg på det norske landskapet og på hva som produseres der. Lammene i Oppdal er for lengst kommet ned fra fjellbeitet. På Røros lages framifrå meieriprodukter og i Østerdalen har de tatt opp mandelpoteten. Helgeland har verdens beste fisk, Ringsaker kan jordbær og vi glemmer ikke krabbene på Hitra eller kornet og kjøttet fra Trøndelag og Jæren. Dette er næringsliv. Men det er også kultur, historie og politikk. Landskapet er blitt slik fordi vi har brukt og utviklet det i mer enn tusen år. Skal vi oppgi alt dette fordi tollen på franske oster er blitt for høy? Er prisen på Camembert og Roquefort overordnet hvordan vi bruker landet? Her finnes et urbant trangsyn og en gjerrighet som bare overgås av de virkelig rike.

UTEN IMPORTVERN FÅR vi ikke noe landbruk av betydning. Klima, lønnsnivå og den knappe mengden matjord, gjør at norsk landbruk aldri kan konkurrere på pris. Det er en utbredt oppfatning at dette gjør norske bønder til snyltere. At den samme mekanismen er grunnlaget for den nasjonale reguleringen av lønns- og arbeidsvilkår i det norske arbeidsmarkedet, er det derimot få som ser. Da kaller man truslene utenfra for sosial dumping. Det er heller ingen brennende interesse for at produktiviteten i jordbruket har økt kraftig samtidig som bondens realinntekt i praksis har stått stille siden 1970-tallet. I 2009 var bondens inntekt (fra gårdsbruket) bare 30 prosent av et gjennomsnittlig norsk normalårsverk. Bonden får stadig mindre for det som produseres, mens dagligvarekjedene og matindustrien har økt sin andel av verdiskapningen. Er det rart at vi har bønder som er forbannet? Hvilken annen yrkesgruppe ville funnet seg i at produktivitetsøkning ikke gir noen avkastning for produsenten?

MYTEMAKERNE SIER vi bare kan importere maten vi trenger. I økende grad gjør vi også det. Korrigert for importert kraftfor er selvforsyningsgraden i Norge på rundt 45 prosent. Mengden av fulldyrket jord synker og er den laveste i norsk historie. Bruken av utmarksbeite er kraftig redusert. Det er noe større enn et tankekors når vi også vet at verdens jordbruksareal reduseres fordi dyrket mark bygges ned og fordi klimaendringer gjør stadig flere områder ubrukelige for matvareproduksjon. Samtidig øker folketall og velstand, ikke minst i Asia. De vedvarende høye prisene på viktige jordbruksprodukter er uttrykk for denne dynamikken. Derfor vil matvarepriser og matvaresikkerhet bli et stadig viktigere politisk spørsmål i åra som kommer. Vi har allerede sett de første tegn til krise og sultopprør.

ENHVER SOM HAR et lengre perspektiv enn holdbarhetsdatoen på melk, skjønner at matvaresikkerhet er et nasjonalt, strategisk spørsmål.

Det er ingen tvil om at norsk landbruk trenger reformer på en rekke områder. F. eks. bærer mange av styringsmekanismene preg av innavl. Kunnskapsløs bondehets er derimot et ubrukelig redskap i et spørsmål som gjelder bruken av hele landet og de ressursene vi har.

Følg oss på Twitter