||| I dag får Nina Karin Monsen Fritt Ords pris. Debatten som har rast siden tildelingen ble kjent, maner til ettertanke for noen hver. Den nye ekteskapsloven er for lengst vedtatt. For oss som lever i samkjønnede ekteskap med barn, er det mest sentrale spørsmålet nå: Hva kommer det av at noen ser på vår familiestruktur som moralsk forkastelig, og hvorfor tror de at våre barn tar skade av den?

Vi tror noe av svaret ligger i at debatten har vært så vanskelig at den har blitt dårlig. På den ene siden av fronten er gudstroen påfallende sterk. På den andre siden strever debattantene med at konfliktens tema ligger dem så nær. Det er oss, våre barn eller våre venner saken dreier seg om; med andre ord våre liv. Med slike motstandere blir diskursen sterkt emosjonell. Emosjonelle debatter kan være gode, spennende og til og med underholdende. Det tragiske ved debatten om samkjønnede familier er at den ikke har vært eller er noen av delene.

Filosofen Henrik Syse minnet i Dagbladet i forrige uke om Thomas Aquinas ord: let etter svakheter i din egen argumentasjon. For egen del vil vi supplere: din egen strategi. Siden ekteskapsloven både er vedtatt og innført, kan man gjerne anføre at dette er en unødvendig øvelse for tilhengerne av loven. Men som mange har påpekt de siste ukene, står Nina Karin Monsen dessverre ikke alene i sin fordømmelse av våre familier som umoralske og skadelige. Absurd nok har KrF varslet omkamp om loven, som om det i et land som Norge i det hele tatt skulle være tenkelig at omfattende borgerlige rettigheter først skulle tildeles mennesker, for så å bli tatt tilbake med et pennestrøk. Det alvorlige for tilhengerne av loven i dag er ikke trusselen om at loven skulle bli opphevet, men at den muligens ikke var tilstrekkelig forankret i befolkningen før den ble vedtatt. Vår ordning med representativt demokrati fører ikke rent sjelden til slike resultater. Det unike er sakens ytterst følsomme karakter; åpenbart for begge sider av fronten.