TIL ETTERTANKE:  I dag får Nina Karin Monsen Fritt Ord sin pris. Debatten som har rast siden tildelingen ble kjent, maner til ettertanke. Det er fortsatt forstemmende mange som er enige med henne, skriver Anne Holt og Tine Kjær.  Illustrasjonsfoto: Scanpix
Det er uenighet i Presteforeningen om kirkebryllup. Brudepar ved alterringen, presten i bakgrunnen. 
(Illustrasjonsfoto: Lise Åserud, NTB Pluss). CODE: 32613-1
TIL ETTERTANKE: I dag får Nina Karin Monsen Fritt Ord sin pris. Debatten som har rast siden tildelingen ble kjent, maner til ettertanke. Det er fortsatt forstemmende mange som er enige med henne, skriver Anne Holt og Tine Kjær. Illustrasjonsfoto: Scanpix Det er uenighet i Presteforeningen om kirkebryllup. Brudepar ved alterringen, presten i bakgrunnen. (Illustrasjonsfoto: Lise Åserud, NTB Pluss). CODE: 32613-1Vis mer

Når seieren skjuler et nederlag

Seieren er vår, men den har en bitter smak av nederlag, skriver Anne Holt og Tine Kjær.

||| I dag får Nina Karin Monsen Fritt Ords pris. Debatten som har rast siden tildelingen ble kjent, maner til ettertanke for noen hver. Den nye ekteskapsloven er for lengst vedtatt. For oss som lever i samkjønnede ekteskap med barn, er det mest sentrale spørsmålet nå: Hva kommer det av at noen ser på vår familiestruktur som moralsk forkastelig, og hvorfor tror de at våre barn tar skade av den?

Vi tror noe av svaret ligger i at debatten har vært så vanskelig at den har blitt dårlig. På den ene siden av fronten er gudstroen påfallende sterk. På den andre siden strever debattantene med at konfliktens tema ligger dem så nær. Det er oss, våre barn eller våre venner saken dreier seg om; med andre ord våre liv. Med slike motstandere blir diskursen sterkt emosjonell. Emosjonelle debatter kan være gode, spennende og til og med underholdende. Det tragiske ved debatten om samkjønnede familier er at den ikke har vært eller er noen av delene.

Filosofen Henrik Syse minnet i Dagbladet i forrige uke om Thomas Aquinas ord: let etter svakheter i din egen argumentasjon. For egen del vil vi supplere: din egen strategi. Siden ekteskapsloven både er vedtatt og innført, kan man gjerne anføre at dette er en unødvendig øvelse for tilhengerne av loven. Men som mange har påpekt de siste ukene, står Nina Karin Monsen dessverre ikke alene i sin fordømmelse av våre familier som umoralske og skadelige. Absurd nok har KrF varslet omkamp om loven, som om det i et land som Norge i det hele tatt skulle være tenkelig at omfattende borgerlige rettigheter først skulle tildeles mennesker, for så å bli tatt tilbake med et pennestrøk. Det alvorlige for tilhengerne av loven i dag er ikke trusselen om at loven skulle bli opphevet, men at den muligens ikke var tilstrekkelig forankret i befolkningen før den ble vedtatt. Vår ordning med representativt demokrati fører ikke rent sjelden til slike resultater. Det unike er sakens ytterst følsomme karakter; åpenbart for begge sider av fronten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det er derfor all grunn til å lete etter hva som gikk galt, seieren til tross. Å se bak resultatet, for å bruke terminologien fra en annen arena.

Da debatten om homofile foreldre tok til for mange år siden, gikk motstandernes argumentasjon i stor grad ut på å stille spørsmål ved homofiles omsorgsevne. Homofili ble ansett som en egenskap ved et menneske som nærmest utelukket dem som foreldre. Så gikk tida, og tida har en velsignet tendens til å gå framover. «Folk flest» godtok ikke lenger tesen om at vi ikke var egnede omsorgspersoner. Vi var deres søstre og brødre, sønner og døtre, kollegaer, venner, tanter og onkler. Fordommer sto for fall.

Motstanderne, på denne tida svært godt organiserte og med stor tyngde, forandret strategi. De siste åra har vår omsorgsevne sjelden vært trukket i tvil, annet enn fra Nina Karin Monsen. Fra da av ble hovedankepunktene mot den nye ekteskapsloven disse:

1) Mor-far-barn-konstellasjonen er en gitt konstruksjon, av Gud, naturen eller av ren forplantningsmessig logikk (eller av alle tre).

2) Barn har en ukrenkelig rett til å kjenne sitt biologiske opphav, og vil kunne ta skade av å vokse opp uten den ene av de to biologiske foreldrene.

Det sterkt støtende potensialet i disse postulatene, særlig siste ledd av siste tese, fikk tilhengerne av loven til å begå en kardinalfeil. Det meste av argumentasjonen ble rett og slett avvist uten nærmere realitetsbehandling. Vi sikter nå til den åpne, store debatt, i aviser, radio og fjernsyn, med andre ord den debatt som storbefolkningen til daglig forholder seg til, og som former og preger den. «Homolobbyen», som for øvrig av motstanderne kuriøst nok vekselvis kalles stor og mektig og liten og ynkelig, holdt fast på argumentene om likestilling og omsorgsevne. Dette var allerede vunnet terreng, og sannsynligvis en smart strategi i forhold til å få loven vedtatt. Det man tilsynelatende glemte, var at om motstandernes nye argumenter ikke fant synderlig gehør hos stortingspolitikerne, var disse postulatene skreddersydde for å fange opp de lite reflekterte, men samtidig sterkt følte, holdningene hos svært mange andre: Det er greit nok med homser, men stakkars unger.

Man kunne ha tjent på en annen strategi. Man kunne ha vært villige til å diskutere. Ikke for å omvende Espen Ottosen, Øyvind Benestad eller Nina Karin Monsen, men for å komme tvilende mennesker i møte. Selv i tilhengerskaren av den nye ekteskapsloven finner man svært mange som har etiske innsigelser mot den. Som kjent kommer etiske spørsmål ofte til oss i form av dilemmaer, der ulike hensyn veies opp mot hverandre. La oss derfor på en dag som denne se nærmere på argumentene.

Når det gjelder postulat nummer en om mor-far-barn-relasjonens «hellighet», er det lite å si. Når hjemmelen for et dogme er Gud, kan man like gjerne gi opp med en gang. Slik Gud kan påberopes, kan Han også forkastes. Å diskutere Guds vilje i forholde til sekulær lovgivning, blir meningsløst. KrFs egen Knut Arild Hareide gjorde da også dette til et av sine hovedpoeng på Dagsrevyen sist lørdag.

Man kan — i parentes bemerket — selvsagt også argumentere for den tradisjonelle familiestrukturen ut fra en ren kvalitetsvurdering, altså at den er bedre enn mor-mor-barn- eller en far-far-barn-familie. Da må man i tilfelle belegge påstanden, noe vi kommer tilbake til.

I argument nummer to inngår det en påstand om at barn har en ukrenkelig rett til å kjenne sin genetiske arv. Dagens prisvinner har i hissig grad vært opptatt av dette, og spesielt de siste ukene. Underlig nok, siden den nye ekteskapsloven nettopp sikrer også barn av homofile sin rett til å få vite hvem far er. Påstanden er derved i realiteten en støtte for den nye loven, uten at dette kan ha vært meningen. Mot oss som fikk barn før loven trådte i kraft er derimot postulatet relevant. Det er meget mulig å argumentere godt for en slik påstand, selv om Nina Karin Monsen aldri har klart det. Da artikkelforfatterne omsider forkastet dette dogmet, var det blant annet ut fra et generelt livssyn der vi ikke anerkjenner genetisk slektskap som noe edlere eller mer opphøyet enn andre familiebånd.

For oss er et adoptivbarn fra Kina et like ekte, elsket og sant barn som en egenprodusert unge fra Bergen. Historien er full av biologiske foreldre som vender barna sine ryggen når de trenger dem som mest. Felles biologi er verken tilstrekkelig eller nødvendig for å skape en familie. Da kan vi heller ikke se at det skulle ha noen absolutt, ukrenkelig verdi per se å kjenne et biologisk, men fullstendig fremmed opphav. Dette har vi formodentlig mange med oss i, men det skal erkjennes at også dette spørsmålet i stor grad vil bygge på tro og følelser, samt egne referanser og erfaringer.

Da står vi igjen med spørsmålet om barn tar skade av å vokse opp i samkjønnede ekteskap, og om homofile foreldre påfører barna sine en risiko for tapsfølelse ved at de ikke kjenner til halvparten av sitt biologiske opphav.

Til det første er mye blitt sagt av tilhengerne av loven. På dette punkt trenger man nemlig ikke støtte seg til verken religion eller moralfilosofi. Saken er vitenskapelig undersøkt. Det finnes forbausende mye forskning på barn som vokser opp i samkjønnede ekteskap. American Psycological Association, som med sine 150.000 medlemmer er verdens største organisasjon for psykologer, gjør grundig rede for denne forskningen på sine hjemmesider www.apa.org. Deres konklusjon er fortrøstningsfull lesning for familier som vår: «Oppsummert finnes det ingen bevis for at lesbiske kvinner eller homofile menn er uegnede foreldre, eller at den psykososiale utvikling hos barn av disse blir kompromittert i sammenlikning med barn av heterofile foreldre. Ikke en eneste studie har funnet at barn av lesbiske og homofile er ugunstig stilt (disadvantaged) i noen signifikant grad sammenliknet med barn av heterofile foreldre.»

Men barn av heterofile foreldre kan også ha det vanskelig. Sammenlikningen gir derfor ikke umiddelbar grunn til å puste lettet ut. Svært få 20-åringer møter verden aldeles lykkelige og med et perfekt selvbilde. De aller fleste har arr, om ikke sår, etter vår individuelle og til dels farefulle ferd gjennom barndommen. Familien er en skjør konstruksjon, noe ikke minst de høye skilsmissetallene illustrerer. Alle voksne har sine svakheter. Også som foreldre.

Dette bærer alle barn preg av. Og siden alle individer er unike, vil barns evne til å takle sine foreldres mangler variere. Det ville være naivt å tro at barn av samkjønnede foreldre ikke vil ha den samme individuelle variasjonen i selvopplevelsen som andre når de blir voksne. Erfaringen viser at behovet for kjennskap til biologisk opphav varierer sterkt. På bakgrunn av dette blir ekteskapslovmotstandernes argument ikke bare høyst relevant, men et stykke på vei sant: Ja, det er mulig at enkelte barn fra samkjønnede familier vil føle savn etter den av de biologiske foreldrene de ikke har kunnskaper om. Slik enkelte adoptivbarn gjør. Slik mange barn av heterofile gjør.

Dette er ikke farlige erkjennelser. De er viktige. Når aktivistene bak den nye ekteskapsloven har fulgt sin strategi og derved delvis har lagt lokk på en debatt som kunne vært viktig, er det likevel forståelig. For det første gjaldt det å få loven i havn. For det andre har de måttet streve med Nina Karin Monsen og hennes forbundsfeller. Monsen har ikke på filosofisk vis reist spørsmål. Hun har besvart dem. Hun har ikke invitert til debatt. Hun har drept den. Nina Karin Monsen har ikke vilje til meningsbryting og diskurs. Hun påstår, og lytter aldri. Paradoksalt nok er det moralfilosofen som har gjort det umulig å løfte den moralske debatt.

Det er synd. Seier?n er vår, men på dager som denne har den en bitter smak av nederlag. Ikke på grunn av Nina Karin Monsen, men fordi det fortsatt er forstemmende mange som er enig med henne.

Og fordi vi aldri fikk den debatten vi, og ungene våre, fortjente.