FØRST KRITIKKEN? «Dere lurer stadig på når vi skal få en norsk «The Wire» eller «Sopranos». Det kan hende et viktig skritt på veien er at vi først får et norsk Vulture», skriver kronikkforfatteren, som blant annet har jobbet med «Hotel Cæsar», «Asbjørn Brekke-show» og «Kongsvik Videregående». «Halvbroren» fikk mye oppmerksomhet tidligere i år. Frank Kjosås spiller Fred og Fridtjov Såheim er boksetrener. Foto: NRK
FØRST KRITIKKEN? «Dere lurer stadig på når vi skal få en norsk «The Wire» eller «Sopranos». Det kan hende et viktig skritt på veien er at vi først får et norsk Vulture», skriver kronikkforfatteren, som blant annet har jobbet med «Hotel Cæsar», «Asbjørn Brekke-show» og «Kongsvik Videregående». «Halvbroren» fikk mye oppmerksomhet tidligere i år. Frank Kjosås spiller Fred og Fridtjov Såheim er boksetrener. Foto: NRKVis mer

Når skal dere ta TV på alvor?

Seks velmenende råd for å heve norsk TV-journalistikk.

Norske kulturredaksjoners dobbeltkommunikasjon om TV-mediet i det siste er påfallende. Det snakkes varmt om at fjernsynets gullalder er nå, at TV-dramaføljetongen er det 21. århundrets roman et cetera. Men samtidig framstår redaksjonenes dekning av mediet så stemoderlig og halvhjertet at man av og til kan undres om dere i det hele tatt har digitalt bakkenett rundt Akersgata, Oslo S og Langkaia.

Så uten at dere har bedt om dem, tenkte jeg å komme med seks velmenende råd for å heve norsk TV-journalistikk.

1. Skriv om innholdet

Aldri har vi hatt mer norskprodusert TV enn nå, men likevel begrenser den gjengse dekningen seg stort sett til kulturpolitikk, kjendisfokusert lanseringsstoff, eller kampen om seertallene. Hvorfor denne manglende interessen for å skrive om det som tross alt er det viktigste, det som faktisk går på TV, nemlig innholdet?

Noe er riktignok å finne, men tar du bort utenlandsk innholdsstoff, du vet, det om «Mad Men», «Homeland», «Broen» og «Borgen», sitter man hovedsakelig igjen med et knippe tilfeldige premiereanmeldelser med vilkårlig begrunnede terningkast. Månedsskiftet februar/mars er hvert år premieretid for kanalene, ferske programmer rulles ut bortimot daglig, men likevel inneholder ikke marsutgaven av Aftenpostens kulturmagasin K én eneste side om TV. Og VG har visstnok et eller annet snodig prinsipp om konsekvent ikke å anmelde andresesonger (som om kvalitetskontinuiteten i nye sesonger av for eksempel «Helt Perfekt», «Kongsvik» eller «På Hjul med Dag Otto» er en uinteressant størrelse).

2. Hold trykket oppe

Et TV-program blir ikke ferdig snakket straks premieresendingen er unnagjort. Hvor er de underholdende nedbrekkene av «71 grader Nord», episode for episode? Hvor er den oppsummerende dommen over «Halvbroren» nå som hele serien er sendt? Hvor er de lettbente men lærerike analysene av «Dag», som forteller oss på hvilken måte formspråket underbygger, eller eventuelt ikke underbygger, innholdet? Det må da være interesse for sånt? Hvis en velskrevet bok om ved kan bli en bestselger er det ingen grunn til at ikke velskrevne og velfunderte TV-analyser kan appellere også. Jeg tipper det er flere folk med fjernsynsapparat enn peis i dette landet her.

3. Bruk folk med TV-faglig kompetanse

Sett utenfra kan det nesten virke som kulturredaksjonene mener man ikke trenger noen kompetanse utover å ha sett mye på TV for å anmelde det. Hvor er de TV-faglige tungvekterne som ikke bare ramler innom en tur fra andre kulturgrener fordi TV er gøy? Når skal dere begynne å ta TV på alvor?

Jeg ser for meg ramaskriket om andre kulturuttrykk hadde fått samme behandling. Det hender at jeg snubler inn i både konserthuset og Astrup Fearnley, men jeg ville da aldri innbille meg at jeg har kompetansen til å yte Beethoven eller Bjarne Melgaard rettferdighet i en anmeldelse.

Hvem som helst kan se et TV-program og ane intuitivt om det er bra eller dårlig, men forskjellen på kommentarfelt-synsing og en ordentlig anmeldelse er at sistnevnte i tillegg krever TV-faglig kompetanse for å identifisere hvorfor det faktisk er bra eller dårlig, og over middels god evne til å formidle det.

4. Begrunn anmeldelsene

Ubegrunnede påstander er dobbelt verdiløse. Ikke bare er det vrient å vite om de faktisk stemmer, de fører heller ikke til noen ny innsikt. Og dessverre virker norske TV-anmeldelser altfor ofte uinteressert i å underbygge sine selvsikre postulater. Synes du en serie er flott fotografert, sier du? Så spennende. Hvordan da? Hva det har å si for den bærende ideen serien prøver å formidle? Er rammefortellingen i denne dramaserien uforløst, synes du? Interessant. Hva prøver serien å oppnå ved å fortelle historien slik, og hvorfor lykkes den ikke?

Men det største problemet med ubegrunnede påstander er at de ikke har noen tyngde, og følgelig ingen relevans. En anmeldelse uten faglig pondus kan programskaperne avfeie like lett som en «dette suuger!»-tweet, men med en gang kritikken er velbegrunnet blir den vanskeligere å overse, og da skal du ikke se bort fra at vi prøver å forbedre oss til neste anledning. Er ikke det noe av det fine med offentlig kulturkritikk?

5. Finn forbilder

Amerikansk TV-journalistikk blomstrer på Internett. Det er mange gode eksempler, min favoritt er New York Magazines kulturblogg Vulture, som dekker alle tenkelige og utenkelige aspekter av både kred-serier som «Mad Men» og «Breaking Bad» og mer lettfordøyelige programmer. De har innholdsstoff, lanseringsstoff og kulturpolitikk samlet under én paraply, og de har løpende dialog med programskaperne og andre involverte. De har til og med ukentlige utspørringer av kostymeansvarlig på «Girls» om forrige episodes kostymer og hvilken narrativ og symbolsk funksjon de har i serien. Og dukker det opp kontroverser i forbindelse med serier, som det for eksempel stadig gjør med «Girls», har de innsiktsfulle kommentarer som evner å sette saken i både kunstnerisk og samfunnsmessig kontekst. I tillegg er det alltid underholdende og tilgjengelig skrevet, som oftest med faglig tyngde, og velsignet fritt for den selvutslettende frykten for at leseren skal klikke seg videre hvis man ikke er fordummende uakademisk og bredpenslet.

Det nærmeste vi kommer i Norge er Comoyos Filter-blogg, men den er med et par hederlige unntak enn så lenge ikke særlig opptatt av verken analyser eller norsk innhold.

6. Ikke være redde for å lære leserne noe nytt

Hvorfor denne frykten for fagtermer? Når er det norske publikum voksent nok til å lære seg hva en protagonist eller eksposisjon er? Hvorfor er dere ikke mer på offensiven og setter dagsordenen? Hvorfor er det jeg som forteller dere og ikke omvendt hvor det mest nyskapende innen norsk TV-humor foregår i dag (Hint: «Kollektivet» på TV2)? Jeg vil ikke belæres, men lære fra dere! Og det tror jeg det norske folk også vil.

Men hvorfor trenger vi en bedre TV-journalistikk?

For det første har det jo en egenverdi i seg selv, for det andre vil det gjøre seerne våre mer kvalitetsbevisste og mottakelige for mer utfordrende formuttrykk. Som dere vet er vi programskapere langt fra feilfrie, og det er ikke alltid så lett for oss å se de TV-faglige bjelkene i eget øye. Det trenger vi deres hjelp til, sånn at vi kan bli så bra som vi alle fortjener. Men uten et faglig fundament i ryggen gjør dere seerne, oss og dere selv en bjørnetjeneste.

Dere lurer stadig på når vi skal få en norsk «The Wire» eller «Sopranos». Det kan hende et viktig skritt på veien er at vi først får et norsk Vulture.

Følg oss på Twitter