Radikalisering: Radikal islamisme er et fenomen som har slått ut i full blomst de siste årene , dette kan ha sammenheng med en generasjon flyktningbarn som har blitt unge voksne, skriver Akerhaug. Bildet viser Profetens Ummah demonstrere utenfor den amerikanske ambassaden.
Radikalisering: Radikal islamisme er et fenomen som har slått ut i full blomst de siste årene , dette kan ha sammenheng med en generasjon flyktningbarn som har blitt unge voksne, skriver Akerhaug. Bildet viser Profetens Ummah demonstrere utenfor den amerikanske ambassaden.Vis mer

Når terroralarmen blir stille

Mange vil helst slippe å forholde seg til at ungdom reiser fra Norge til bevegelser som ønsker å utrydde demokratiske krefter.

Meninger

Et åpent og liberalt samfunn settes på prøve i møtet med radikale ideologier og bevegelser som ikke ønsker oss vel. Torsdag i forrige uke gikk terroralarmen. Politiets Sikkerhetstjeneste (PST) varslet om et mulig terrorangrep som kunne ramme Norge.

Beredskapen er nå trappet ned, men det betyr ikke at terrortrusselen er over. Og selv om et konkret angrep blir avverget, utgjør det stadig økende antallet unge muslimer som reiser fra Norge til Syria en fare for det norske samfunnet.

Møtet med disse ungdommene er ofte vanskelig for det offentlige hjelpeapparatet. Siden 2012 har unge muslimer reist fra Syria til Norge. Likevel er det tilfeldig hva slags informasjon hjelpeapparatet har.

En kommuneansatt i en liten kommune langt fra Oslo skrev til meg våren 2014. Vedkommende var bekymret, etter at sønnen i en familie hun kjente hadde reist til Syria. Hjemme i Norge satt desperate foreldre og barn. Hun visste ikke hvordan hun skulle hjelpe dem.

«Familien er fortvilt og jeg skal forsøke å hjelpe til med å finne ut om det finnes organisasjoner eller ressurspersoner i Norge som hjelper familier som havner i slike problemer. Vet du noe om dette?»

For en stund siden samtalte jeg med en ansatt i en kommune i Østlandsområdet. Vedkommende fortalte om en familie hun hadde møtt i embetets medfør.

Artikkelen fortsetter under annonsen

«Far og mor vil sende sine to døtre på Koranskole i England», sa hun. Jentene var tenåringer, men ikke myndige. Hun var fortvilet.

«Hva skal vi gjøre? Vi har ikke noen hjemmel til å gripe inn.»

Den ansatte var helt overbevist om at å sende de to til Storbritannia økte faren for at de ble trukket inn i radikale islamistiske nettverk. Men hun var handlingslammet og visste ikke hvordan de kunne eller burde gripe an saken.

Høsten 2013 snakket jeg med en sosialarbeider i en større by. Der jobbet de for å få kontakt med moskeen i et nabolag. De opplevde å bli møtt med stengte dører og visste ikke hva de kunne gjøre for å oppnå kontakt.

«Hva skal vi gjøre» spurte den kommuneansatte.

Jeg har hatt flere slike uformelle samtaler det siste året med personer som jobber for å forebygge radikalisering og voldelig ekstremisme.

Intensjonene er ofte gode og alt er ikke bekmørkt. Mange gjør en god jobb. Men ofte mangler det både kunnskap om når man skal gripe inn og hvordan man skal gjøre det. Det er ikke så rart.

Radikal islamisme er et nokså nytt fenomen i Norge. Selv om det fantes spirer av slike nettverk i Norge allerede på 90-tallet har disse gruppene først slått ut i full blomst de siste åra.

Det kan ha sammenheng med at en generasjon barn av flyktninger som kom fra krigsherjede områder som Somalia, Algerie, Tsjetsjenia og det tidligere Jugoslavia nå har blitt unge voksne.

Mange fikk en vanskelig oppvekst, med et brutalt møte med norsk skole.

Klassekameratene snakket flytende norsk, enten de var etnisk norske eller andregenerasjons innvandrerbarn. Selv slet de med ordene og språket. Og ikke minst kjente de seg aldri helt norske. Og heller ikke helt utenlandske.

Mange har selvsagt likevel klart seg bra, gjennom hardt arbeid og foreldre som aldri ga opp. Men et lite mindretall har blitt radikalisert og noen av dem reiser til land som Syria for å kjempe jihad, hellig krig.

De færreste norske kommuner har et hjelpeapparat på plass eller noen plan for å forhindre radikalisering.

Det er kanskje ikke så rart, for de fleste virker krigen i Syria som en fjern problemstilling. Likevel er det problematisk når selv nokså store norske kommuner knapt har satt dette på dagsorden. Vi vet nemlig at det radikale islamistmiljøet fortsetter å vokse.

Med opprettelsen av et såkalt kalifat av ekstremistgruppen ISIS (Den islamske staten i Irak og Syria) har faren for at flere vil reise økt. Og det er ikke slik at de unge og radikale bare reiser fra Østlandsområdet. Etter hvert ser det ut til at det reiser personer også fra mange andre steder i Norge.

Regjeringen har lansert en handlingsplan med flere gode og konkrete tiltak. Men like viktig er det at lederne for kommunale tjenester og lokalpolitikerne i vårt langstrakte land setter radikalisering av unge på dagsorden.

Når jeg blir spurt av personer som jobber i offentlig sektor om hva som kan gjøres for å hindre at unge blir radikalisert, er jeg ofte svar skyldig. Jeg er ikke noen ekspert på forebyggende arbeid og kjenner ofte ikke til hva slags handlingsrom kommunene har.

Men at spørsmålene stilles bekymrer meg. Jeg tror det blant annet er et uttrykk for at islamsk ekstremisme er et problem vi helst ikke forholder oss til før det er for seint.

Mange vil helst slippe å forholde seg til at ungdom reiser fra Norge til morderiske bevegelser som henretter politiske motstandere og ønsker å utrydde demokratiske og liberale krefter.

Det er kanskje ikke så rart. Men like fullt er det nødvendig å starte dette arbeidet. Før det er for seint.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook