Når tvang blir eneste utvei

Tvangsbruk i psykiatrien kan redde liv. Det har reddet liv. Mitt liv.

KAN VÆRE RIKTIG: «Jeg sier ikke at tvang, i alle situasjoner, er riktig. Jeg sier ikke at tvang er enkelt. Verken for pasienten, pårørende eller de ansatte innenfor psykiatrien. Men av og til er det nødvendig», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Morten Hvaal / NTB Scanpix
KAN VÆRE RIKTIG: «Jeg sier ikke at tvang, i alle situasjoner, er riktig. Jeg sier ikke at tvang er enkelt. Verken for pasienten, pårørende eller de ansatte innenfor psykiatrien. Men av og til er det nødvendig», skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Morten Hvaal / NTB ScanpixVis mer
Meninger

I det siste har det vært mange avisoppslag i forbindelse med tvangsbruk i psykiatrien. Flere har stått fram, og fortalt sine (negative) opplevelser i forbindelse med tvangsbruk. Det være seg tvangsinnleggelser, men kanskje aller mest mekaniske tvangsmidler, da spesielt bruk av reimeseng. Jeg har lest og fulgt med på debatten i media i forbindelse med disse artiklene. Og kritikken rettet mot tvangsbruk innenfor psykiatrien. Og jeg syntes det er viktig å belyse at det også finnes en annen side. ALL tvangsbruk i psykiatrien er ikke negativ. Noe er det. Det at noen ligger i reimeseng i en måned, kan ikke være riktig. Men jeg syntes det er viktig å få fram at tvangsbruk i psykiatrien også kan være nødvendig og riktig. Det kan redde liv. Det har reddet liv. Mitt liv.

Jeg har mange års fartstid innenfor psykiatrien. Jeg har hatt, og har fortsatt, behov for innleggelser. Noen skjer på frivillig basis. Mens andre skjer ved hjelp av tvang. Jeg er ikke den minste tvil om at det har vært med på å berge livet mitt. At det har vært nødvendig. Til tross for at det kan være en belastning der og da. Det at mine behandlere, min fastlege, og andre tilfeldige leger på legevakten, har benyttet seg av §3-2: Vedtak om tvungen observasjon, eller §3-3: Vedtak om tvunget psykisk helsevern, i psykisk helsevernloven, har - utvilsomt - reddet livet mitt. Ikke bare én gang, men opptil flere ganger. Det at noen har sett seg stor nok til å ta ansvar for mitt liv, når jeg selv ikke har klart å ha det ansvaret, har ført til at jeg i dag finnes på jorda - i stedet for å ligge død i en kiste under jorda …

Under noen av mine tvangsinnleggelser, har det også vært behov for å benytte mekaniske tvangsmidler. Både medisiner, mot min vilje, og også den mye omtalte reimesengen. Dette har ikke vært en straff mot meg. Dette har blitt benyttet for å hjelpe meg. I flere år har personalet ved det psykiatriske sykehuset jeg hører til, strukket seg veldig langt, for å unngå å bruke mekaniske tvangsmidler på meg. Flere ganger har de brukt store ressurser fra personalet, for å holde meg nede, i stedet for å bruke reimeseng. Fordi de har antatt at det ville være det beste for meg, og fordi terskelen for å benytte tvang har vært, og er, veldig høye. De har gjort det de har trodd var best for meg, på bekostning av å benytte - for dem - den «enkleste utvei» - å reime meg fast. Det ville spart dem for både tid og krefter. Likevel har de brukt mange ressurser for å gjøre det de trodde var best for meg. For å unngå å bruke tvangsmidler.

For meg ble det en letteste den dagen jeg ble lagt i reimer, i stedet for å bli holdt av harde, vonde hender. I vonde stillinger. For meg ble reimesengen en positiv opplevelse. Reimesengen klarte, ved sin enkelhet, å roe meg ned ganske fort. I tillegg var det ikke vondt å bli «holdt» fast. Slik det har vært de gangene personalet har holdt meg fast, og prøvd å roe meg ned på den måten. Reimesengen har vært, i all sin enkelhet, en trygghet. En måte å få kontroll på en situasjon som har kommet ut av kontroll. Jeg har, de gangene jeg har ligget i belter, opplevd å bli behandlet med respekt og verdighet. Det har alltid vært et, eller flere, personale sammen med meg når jeg har ligget i reimeseng. Jeg har aldri ligget i belter lenger enn nødvendig, gjerne under én time. Jeg har fått drikke mens jeg har vært reimet fast. Jeg har blitt møtt. Jeg har blitt sett. Og jeg har fått hjelp. I en situasjon der jeg har opplevd å ikke ha kontroll. Jeg har alltid hatt, og har fortsatt, et inntrykk av at tvang er en siste utvei, når andre framgangsmåter er forsøkt, og ikke har vist seg å være virkningsfulle.

Jeg sier ikke at tvang vil løse alt. Jeg sier ikke at tvang, i alle situasjoner, er riktig. Jeg sier ikke at tvang er enkelt. Verken for pasienten, pårørende eller de ansatte innenfor psykiatrien. Men av og til er det nødvendig. Og det syntes jeg er viktig å belyse. For meg har tvang, i form av innleggelser og reimeseng, vært viktig og riktig på det aktuelle tidspunktet.

For meg har tvang opplevdes nødvendig, og samtidig også, noen ganger, som en lettelse. Jeg har ikke behøvd å bære all smerten alene. Jeg har ikke trengt å bære all ansvaret på mine skuldrer. Til tross for at det har opplevdes belastende der og da. Jeg ser i ettertid at de vurderingene som er tatt av helsevesenet, har vært riktige og viktige. Selv om jeg var uenige i deres avgjørelser der og da. Og jeg er ikke i tvil om at det har reddet livet mitt.

Jeg kan i dag takke helsevesenet fordi de har vært store nok til å ta på seg ansvaret for meg og mitt liv, de gangene jeg ikke har klart å ha det ansvaret selv. Til tross for at terskelen for å benytte tvang, i mine tilfeller i alle fall, alltid har vært veldig høy, er det takket være at overlegene og legene ved de avdelingene jeg har vært innlagt på, har tatt avgjørelsen om å benytte tvang, at finnes jeg på jorda i dag sammen med alle dere andre. Jeg forsvarer ikke med dette, ALL tvangsbruk innenfor psykiatrien i Norge. Men noen ganger er det nødvendig. Og for meg har det utgjort forskjellen på liv og død. Så enkelt, men likevel så vanskelig …

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.