RIKTIG? Frifinnelsen av Hussain kan gjerne være så juridisk riktig den bare vil, men kan ikke sies å bidra til en bedring, skriver artikkelforfatteren.
RIKTIG? Frifinnelsen av Hussain kan gjerne være så juridisk riktig den bare vil, men kan ikke sies å bidra til en bedring, skriver artikkelforfatteren.Vis mer

Når ytringsfriheten dreper demokratiet

Frifinnelsen av Hussain er egnet til å spre hat, legitimere hat og avle hat, men den er også egnet til å sette ytringsfriheten på dagsorden.

Meninger

Nylig falt det dom i saken mot Ubaydullah Hussain. Hussain var tiltalt for offentlig å ha oppfordret til drap med hensikt om å skape alvorlig frykt i en befolkning. Tiltalen var basert på ytringer Hussain har fremmet på sin offentlige facebookprofil. Nærmere bestemt fem tilfeller der han hyller terrorangrep som er begått mot vestlige interesser.

Dommen er grundig og reflektert, og bærer preg av at dommer Ingemar Nestor Nilsen vet at den vil bli nøye gjennomgått. Basert på argumentasjonen og gjeldende lovverk fremstår den som riktig, men dommen vil av mange trolig bli oppfattet som støtende.

Dommen vil også, dersom den blir stående, gi en indikasjon på hvilke ytringer som skal kunne aksepteres. Den vil med andre ord bli stående som et eksempel på hva som må anses som legitimerte ytringer.

Personlig er jeg en stor tilhenger av ytringsfrihet, og mener at denne bør vernes. Likevel er jeg daglig vitne til en rekke ytringer i det offentlige rom, kanskje særlig i nettavisenes kommentarfelt, som jeg finner støtende og som i realiteten er med på å sette begrensninger på folks ytringsfrihet. Ytringsfriheten er i ferd med å bli et demokratisk problem.

Det er på tide at vi spør oss selv hvor viktig ytringsfriheten er. Er ytringsfriheten så viktig at vi må tåle hets og sjikane, at vi må tåle hyllester av terror eller hyllester av drap og vold?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dagbladet.no publiserte 18. juni 2014 en artikkel som inneholdt flere skjermdump fra facebook. Angrepet på en imam i Oslo ble møtt med facebookkommentarer som «Synd han ikkje klarte å ta livet av avskummet» og «Hipp hurra, måtte dem økse hverandre i hjel hele gjengen. Juhu!»

Dette er hatefulle ytringer som ikke hører hjemme i det offentlige rom. De bidrar ikke til debatt, de bidrar til hat. Likevel er det kommentarer som trolig må aksepteres under det gjeldende lovverket.

I den offentlige debatten blir ofte de som tør å heve sin stemme personlig angrepet, enten i form av direkte trusler eller i form av ekstreme personangrep. Dette kan fort skremme personer fra å ytre seg, og er med på å dra debatten ned på et nivå der kilder ikke blir gjennomgått, og der ingen stiller kritiske spørsmål, nemlig ned i nettavisens kommentarfelt. På denne måten blir ytringsfriheten en av hovedårsakene til at debattene begrenses. Ytringsfriheten kan i ytterste konsekvens bli demokratiets undergang.

Da jeg for noen dager siden fortalte min mor at jeg vurderte å skrive et innlegg i Dagbladet var hennes første reaksjon: «Men Mona, pass på så du ikke provoserer noen. Jeg orker ikke at du skal bli utsatt for noe». Min mamma er ikke særlig bevandret i kommentarfeltene i nettavisene, men hun har likevel fått med seg at det å ytre seg kan få store konsekvenser. Jeg føler kommentaren hennes er illustrerende for hvordan debattklimaet er i ferd med å utvikle seg.

Mens kommentatorene, gjemt bak dataskjermer og brukerprofiler, stort sett kan ytre alt det de måtte ønske, må de som velger å løfte debatten opp i det offentlige rom tenke nøye igjennom konsekvensene av sine ytringer. Ikke fordi påstandene kan bli imøtegått og debatter, men fordi en kan risikere trusler og angrep mot egen person, som ikke har noen relasjon til saken. En kan i verste fall risikere å bli truet til stillhet.

Ved å tillate en rekke hatefulle ytringer i offentligheten skapes det i tillegg større avstand mellom ulike folkegrupper. Avstanden mellom de ekstreme gruppene blir større, og rekruteringen går enklere. I tillegg bidrar hets og hat til å frata viktige samfunnsdebattanter deres stemme. Kritikerne, i den grad de kan kalles det, kan ofte gjemme seg bak anonyme brukerprofiler på nettet og blir aldri tvunget til å forsvare sine påstander.

Frifinnelsen av Hussain kan gjerne være så juridisk riktig den bare vil, men den kan ikke akkurat sies å bidra til en bedring av situasjonen.

Frifinnelsen av Hussain er egnet til å spre hat, legitimere hat og avle hat, men den er også egnet til å sette ytringsfriheten på dagsorden. Det er på tide å ta en debatt der en diskuterer behovet for å innskrenke ytringsfriheten før den i realiteten har forsvunnet.