Narkomane uten håp

Om ingenting gjøres vil det etterhvert bli vanlig å se menn og kvinner med minoritetsbakgrunn dø av overdose.

DE SISTE ÅRA

har Oslo hatt en positiv nedgang i antall mennesker som har omkommet av overdose. Men, fortsatt dør altfor mange som følge av sitt injeksjonsmisbruk. Forhåpentligvis vil likevel nedgangen fortsette i takt med det jeg mener er forbedrede levevilkår for de fleste av byens heroinister. Mange flere brukere enn tidligere har nå forhåpninger om ett annerledes liv. Og selv om de fortsatt er brukere blir de i dag sett på som medmennesker som har krav og rettigheter på lik linje med oss andre. Det er derimot grunn til å bli bekymret for en annen utvikling i overdosestatistikken. Det kan se ut til at antall døde med fremmedkulturell bakgrunn er økende. Jeg er redd for at Oslo er i ferd med å få en ny og stor gruppe med gatenarkomane som ikke øyner håp; muslimske menn. Sommeren 2002 og 2003 gjennomførte Oppsøkende og Koordinerende Tjeneste i Rusmiddeletaten i Oslo kommune tellinger i det sentrale narkotikamiljøet i Oslo. I disse tellingene har vi blant annet talt individer med synlig fremmedkulturell bakgrunn i områdene rundt Sjøsiden ved Oslo S, Oslo Børs og Palékaia. Fra 2002 til i fjor var det mer enn en fordobling i antall talte individer med en synlig fremmedkulturell bakgrunn i dette miljøet. Gruppen utgjorde sist sommer over 20 prosent av de som var til stede på våre tidspunkt for tellingene.

DETTE ER

en dramatisk økning. Da jeg i 1996 begynte å jobbe gatenært, observerte vi så å si ingen med fremmedkulturell bakgrunn i dette miljøet. Vi har i en periode hatt spesielt fokus på denne gruppen og aktivt tatt kontakt med mange av dem. Mennene vi har blitt kjent med kommer fra land i Nord-Afrika, Somalia, Midtøsten, Irak, Iran, Tyrkia og Pakistan. Noen er født i Norge, andre har nylig kommet, noen har norsk statsborgerskap mens andre har midlertidig oppholdstillatelse. Flere er på rømmen fra ensomme tilværelser på asylmottak. Andre igjen er gift og har egne barn. Svært mange av dem har dårlige norsk- og engelskkunnskaper. Vi møter alt fra ungdommer til middelaldrende menn. Bakgrunnen deres er like forskjellig som vår, men inntrykket mitt er at flertallet er preget av mange negative livshendelser og brutte nære relasjoner. Livene deres synes ofte å være preget av ensomhet, depresjon og håpløshet. Og, de oppgir ofte at de føler seg diskriminert og misforstått i Norge. For oss byr gruppen på store utfordringer. Vi må bruke lang tid på å bli kjent med dem, få deres tillit og ikke minst bruker vi tid på å lære oss den enkeltes måte å uttrykke seg på grunn av språkproblemer.

Hovedutfordringen er likevel at vi ikke har noe tilby dem. Det finnes så og si ingen hjelpetiltak denne gruppen kan henvises til i dag.

DE FLESTE

behandlingsstedene for rusavhengige i Norge er for etnisk norske brukere, i alle fall krever behandlingsmetodene stort sett at man behersker norsk, og at man tror på samtale som verktøy for å bli rusfri. Om de ønsker seg legemiddelassistert rehabilitering som metadon eller Subutex er hovedregelen for inntak i disse tiltakene at man har forsøkt annen form for behandling. Mennene vi har hatt kontakt med ønsker at vi skal hjelpe dem med å få seg en jobb, et sted å bo og medisin. Det høres enkelt ut, men for meg har erfaringen vist at det nesten er umulig å imøtekomme behovene. For å få hjelp i det byråkratiske Norge kreves det ressurser, kunnskaper og pågangsmot. For mennesker med sammensatte problemstillinger er det svært vanskelig å få til endringer i livssituasjonen. Og for meg som hjelper føles det så vanskelig at jeg ofte har lyst til å gå forbi en bruker med innvandrerbakgrunn på Plata. Hverdagen er for mange av dem preget av en total håpløshet uten utsikter til et forbedret liv. I tillegg til at Norge ikke har tilpasset hjelpeapparatet til denne gruppen, mener jeg at norsk lov er med på å vanskeliggjøre livet ytterligere til disse: Mange av dem vil, i likhet med norske sprøytenarkomane - bli domfelt på grunn av brudd på straffelovens §162. Bestemmelsen gjelder narkotikaforbrytelser. Flertallet i Straffelovkommisjonen har ønsket å avkriminalisere kjøp og besittelse av narkotika til eget bruk da man mener at fengselsstraff ikke er det rette for mennesker som først og fremst trenger behandling for sin avhengighet.

LIKEVEL, FENGSLINGEN

av behandlingstrengende mennesker fortsetter som før og for dem med utenlandsk bakgrunn blir straffen ekstra hard. Utlendingsloven §30 åpner for utvisning av mennesker som bryter straffelovens §162. Mennesker som har varig oppholdstillatelse i Norge og som er godt etablert her, ofte med egne barn, blir altså utvist. Mitt inntrykk er at dette preger livene til mange av dem vi møter på Plata. De venter på rettssak og de venter på en mulig utvisning. Både for den enkelte og for deres familier er denne tiden en stor påkjenning. Jeg kan forstå intensjonen bak lovgivningen, men jeg tror ikke loven på disse områdene fungerer som ønsket og tenkt.

Håpet mitt er at Stortingets politikere vil prøve å gjøre noe med situasjonen. Jeg håper på endret straffelov og endret utlendingslov. Jeg savner konkrete hjelpetiltak, og jeg savner planer om hva man ønsker å gjøre for å prøve å snu utviklingen. Jeg savner et engasjement fra politikere generelt og fra politikere med minoritetsbakgrunn spesielt. Opplever de det, i likhet med mange av disse klientenes familier, som noe skamfullt? Og hvor er det sosiale engasjementet til de muslimske samfunn og organisasjoner? Er øynene deres lukket for de store problemene mange av deres landsmenn lider under i Norge?

Om ingenting gjøres er jeg redd for at man i Norge snart vil ha store innvandrerpopulasjoner hvor rus er et vanlig problem, både for den enkelte og for deres familier og venner. Om ingenting gjøres for å snu utviklingen og for å hjelpe de som allerede er der, er jeg redd for at vi framover vil bli vant med å se at menn, og etter hvert kvinner, med minoritetsbakgrunn dør av overdose.