Narkotika-debatten

Debatten om narkotika i Norge handler om internasjonale avtaler og forpliktelser, samt hensynet til ansatte i behandlingsapparatet, mens stoffbrukerne stadig er levende gisler.

Store internasjonale aviser som New York Times og The Guardian har nylig omtalt overdosedøden i Norge med kritiske overskrifter som f.eks.: «Naturskjønne Norge fryktelig dødsscene for stoffavhengige.» Verdens øyne er rettet mot vår 30 års feilslåtte og «dødelige» narkotikapolitikk.

Det er hevet over tvil at tunge økonomiske interesser er bundet opp i den nåværende ordning. Innen behandlingsapparat, mafia og det internasjonale pengevesen.

Hvis man betrakter behandlingsapparatet for stoffavhengige, springer den manglende differensiering og individualisering en i øynene. Katastrofal underdimensjonering betyr at ventetiden fra behandlingsønsket oppstår til behandling startes, kan bli så lang at motivasjonen forsvinner - eller stoffbrukeren dør. Ofte ensom og i elendighet.

BrukerForeningen i Tønsberg, interesseorganisasjon for stoffbrukere, erfarer at norsk narkobehandling er skremmende lavt prioritert. De offentlige behandlingsmål er urealistisk snevre, og ytterst få interesserer seg for behandlingens innhold og kvalitet. Unyanserte politiske standpunkter og moralske vurderinger er vevd sammen til dårlig fungerende behandlingsmodeller, der siste rest av selvrespekt lett kan bli borte. Avholdenhet og stoffrihet er hittil det eneste aksepterte behandlingsresultat.

Å innrømme stoffavhengighet og søke hjelp betyr krav om total underkastelse, tap av de mest alminnelige borgerrettigheter og fastholdelse av stigmatiseringen. Dette er en sjokkerende opplevelse. Å være sosialt utstøtt helbreder ingen. Plutselig er man «en sånn en», som er dømt til å skamme seg, og som alle kan se ned på. Mange stoffavhengige søker derfor ikke hjelp selv om livet er aldri så vanskelig.

Enkelte klarer tross dårlige odds og års ventetid å komme gjennom nåløyet til vedlikeholdsbehandling med metadon/Subutex. Ikke alle bruker samme skonummer eller skjortestørrelse. Ikke alle spiser like mye eller legger på seg like mange kilo. Men alle skal oppnå samme behandlingsresultat - innen samme tidsfrist - ellers er det ut! Mange lever derfor ikke opp til behandlingsapparatets forventninger. En stor del av dem som tas inn i legemiddelassistert rehabilitering (LAR), ender tilbake på gata igjen.

LAR fastholder stigmatiseringen hvis ikke urinprøvene er «rene»! Retningslinjene tar bare høyde for dem som oppnår avholdenhet.

Komplett «rene» urinprøver synes å være den viktigste parameteren i LAR-opplegget. Pasientene blir dypt avhengige av forholdet til apparatet og behandlerne.

Hvis det ble investert like mye i bedret livskvalitet og funksjonsevne som i urinkontroll, ville behandlingsresultatene utvilsomt vært mer fruktbare. Stikkordet er individuell behandling. Stigmaet rundt brukerne må erstattes av tillit, positiv dialog og kunsten å møte stoffbrukerne i øyehøyde. Det kan ytes mye god behandling og omsorg for de 20- 30 millioner som kontrollen med urinprøvene koster (pr. år i Oslo). Til orientering brukes disse, for mange nedverdigende prøver, overhodet ikke i f.eks. København. Der påstår den ansvarlige overlege at dette er sløsing med offentlige midler, og faktisk virker mot sin hensikt!

Stoffavhengige er sterkt stigmatisert og befinner seg på bunnen av den sosiale rangstige. Forslag og innspill fra den kanten kan enkelt mistenkeliggjøres og deretter ignoreres. Ofrene for Norges narkotikapolitikk er bl.a. en del av hvert års ungdomskull. Av mange unge som prøver stoffer, blir heldigvis flesteparten ikke avhengige. Men en mindre andel av hvert årskull blir fanget, og trenger hjelp til å komme fri fra stoffene. Her er det viktig at hjelpen gis innenfor en overskuelig periode. Jo før, dess større muligheter for suksess. Behandlingsapparatet er dog svært lite åpent for debatt om behandlingens innhold og resultatenes kvalitet!

BrukerForeningen mener å ha beviser for at medisin ordinert av leger i utlandet setter flesteparten i stand til å komme ut av uføret.

Egeninnsats, støttespillere, økonomi og bolig, samt tilgjengelig objektiv rådgivning synes å være de viktigste faktorene for resultatet.

Kontroll kan være viktig i begynnelsen. Men det er overraskende hvor raskt endringer kommer når man tør og kan bruke sunt bondevett, spille på lag og støtte opp rundt den enkelte. Selvrespekten må gjenoppbygges - ikke bortraderes! Innen de fleste andre medisinske disipliner handler det om å skreddersy behandling tilpasset pasienten. «One-size-fits-all» benyttes lite utenfor rusbehandling.

Metadon er ingen trylledrikk, men et legemiddel og det best dokumenterte middelet som kan gi heroinister et verdig liv.

Subutex er et annet legemiddel som gir noe mindre egeneffekt. Brukerne føler seg helt nyktre - noen bruker sprøyte fremdeles. Ikke fordi det gir noe kick eller rush - men fordi de ikke klarer å slutte med nålen, ritualet med å tilberede og sette sprøyten er ofte det som er vanskeligst å kutte ut. Konstruktiv hjelp med å overkomme dette er absolutt en viktig prioritering når (hvis?) norske rusbehandlere skal slutte å analysere urinen vår, til fordel for å støtte opp om vår egenverdi, personlige målsetninger og andre oppbyggende tiltak.

Med verdens kritiske øyne rettet mot Norge er det forhåpentlig også definitivt slutt på å gjennomføre unødvendige og uetiske placeboforsøk, med desperate nødlidende stoffbrukere som «frivillige» forsøkskaniner.

Svært få sier nei hvis det finnes håp om å omgå en årelang ventekø, eller evt. tolv uker med ro og lindring.

Heretter blir det kanskje mulig å diskutere tiltak med direkte fokus på økt livskvalitet. Engasjerte fagfolk vil kunne delta i en konstruktiv dialog om endringer, uten å risikere arbeidsplassen sin og henges ut som dårlige fagfolk eller naive narko-liberalere.

Norge behøver ikke ofre dyrebare menneskeliv og hundrevis av millioner på å gjenoppfinne kruttet. Man kan slutte å mene/tro. Det finnes et uttrykk som heter «evidence based medicine». Vi har kunnskaper og metoder som beviselig virker! Det er flere stoffbrukere som hverken ønsker terapi, metadon eller Subutex. Vårt håp er at det kun varer kort tid før leger liksom i England, Sveits og Holland får retten til å forskrive diamorfin (medisinsk navn på heroin) innenfor trygge rammer. Slik kan også de som ikke evner eller ønsker å slutte, gis mulighet for å leve et verdig liv sammen med familiene sine. Et viktig resultat vil være at nyrekrutteringen vil minske betydelig, fordi færre må selge heroin for å eksistere.

Dette er faktisk et effektivt forebyggende tiltak, og mange familier vil da slippe å oppleve at deres barn ender som heroinavhengige.

«Plata» i Oslo fremstilles som Norges narkotikaproblem, men Norge er mer enn Oslo! Problemet er dessverre langt større og mer nyansert enn man ser det i Oslo.

«Nullvisjonspolitikken» har medført at det nok blir lenge til vi aner noe om antallet stoffavhengige i landet vårt. De fleste oppegående stoffavhengige BrukerForeningen kjenner, har skjult avhengigheten, og holdt avstand til hjelpeapparatet. Mørketallene er nok det som virkelig monner i denne sammenheng. Debatten er blitt bredere, og er heldigvis ikke lenger så lett å tåkelegge eller avspore!

BrukerForeningen i Tønsberg vil fortsette å sette lys på overgrep mot stoffbrukere i Norge. Ikke bare se oss bakover og studere alt som ikke fungerer, men prioritere og arbeide for dialog omkring en fremtidsrettet, konstruktiv narkotikapolitikk. Med fokus på tiltak som fungerer andre steder, og vilje til å forsøke nye metoder i samarbeid med brukere og pårørende. Forlenget livsløp, økt verdighet og høyere livskvalitet for brukere og pårørende er BrukerForeningens overordnede målsetning.