Allerede fra jeg var barn var det nok litt slik at jeg (bare spør mine til tider nokså irriterte foreldre) fant en viss retthaversk glede i å rekke opp hånden og si «nei, faktisk ikke».

Spesielt der hvor fakta og forskning krasjer med innprentede oppfatninger er det til tider underholdende å pirke borti folk. Å så du bestiller en vanlig kaffe i stedet for en espresso fordi det er litt sent på ettermiddagen? Visste du at Espresso inneholder mindre kofffein?

Den der feite Buddha-figuren du har på peisen. Du er klar over at det ikke er Buddha i det hele tatt, men en kinesisk eventyrfigur ved navn Budai? Når jeg først har deg her forresten. Du er klar over at vi ikke vet hvilken frukt de spiste fra kunnskapens tre? Nope. Teksten sier ikke noe om noe eple uansett hva Steve Jobs må ha trodd.

Folk kommer til ulike politikkfelt fra ulike bakgrunner. Om jeg skal være ærlig med meg selv er nok denne semiautistiske retthaverskheten en faktor i at jeg i sin tid mellom internasjonal handel, teknologisk omstilling og immigrasjon også fattet interesse for ruspolitikk. Området er the gift that keeps on giving. Det kombinerer moralsk adferdssensur og skremmebildet av rusutløst samfunnsoppløsning på den ene side og et intenst ønske om å være empatisk og hjelpe på den andre. Akkurat denne kombinasjonen av fiendebilde og egenopplevd godhet fungerer forblindende mot selv de enkleste fakta. Som nobelprisvinneren sa det: You never ask questions when God’s on your side.