Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Narkotikadebatt på skråplanet

«Fienden har okkupert oss gjennom kjemisk krigføring,» skriver professor Olaf Gjerløw Aasland i sitt innlegg «Humanisme på skråplanet» (Dagbladets kronikk torsdag 4. mars). Professor Aasland presenterer oss for et skrekk-scenario: en lege kommer til en døende kvinne som har sterke smerter, og en sønn som er narkoman. Begge ber om en sprøyte morfin, hun for å få dø, han for å klare å overleve.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

«Forhåpentlig», skriver Aasland, «gir ikke legen etter for deres ønsker, men mobiliserer i stedet det han kan av omsorg...». Etter Aaslands mening er det ikke morfin de trenger, men en utstrakt hånd.

Hadde Ole Brumm hatt sterke smerter eller heroinabstinens og fått valget mellom morfin eller en utstrakt hånd, hadde han helt sikkert svart «Ja takk, begge deler». Ole Brumm synes at spørsmålet om omsorg versus medikamentell behandling er kunstig og uaktuelt. Hvorfor må vi absolutt velge mellom legemidler og en utstrakt hånd, mellom biomedisinsk teknologi og humanistisk omsorg? Hvem er «fienden», hva slags «kjemisk krigføring» dreier det seg om, og hvem har rett til å kalle seg «humanist»?

En kreftpasient som må tilkalle en legevakt-lege for å be om en sprøyte morfin i livets siste fase, er ikke et offer for «kjemisk krigføring», men for utilstrekkelig og feilaktig bruk av smertestillende midler. En pasient med sterke smerter bør få kontinuerlig behandling med narkotiske analgetika i doser som er store nok til å hindre at smertene bryter gjennom og blir uutholdelige. Det finnes ingen unnskyldning for uutholdelige smerter i moderne medisin. Dessverre er utilstrekkelig smertelindring likevel ikke uvanlig i vårt helsevesen. De viktigste årsakene er de strenge restriksjonene på narkotiske smertestillende midler og manglende forståelse for hvorledes de skal brukes. Det er ikke «kjemisk krigføring» som påfører pasientene lidelser. Tvert imot: krigen mot narkotika har påført menneskene mer smerte enn alle andre kriger til sammen i vårt århundre. Påstanden er ikke min, men stammer fra den legendariske amerikanske legen John Bonica, som inntil sin død for et par år siden, ble ansett som verdens ledende autoritet på smertebehandling. Den fattige innvandrergutten John Bonica som måtte forsørge sine småsøsken, og som bokset seg til en friplass på universitetet, ble så opprørt over alle de unødvendige lidelsene han fikk se under medisinerstudiet at han viet resten av sitt liv til kampen mot smerter. Bonica stiftet «The International Association for the Study of Pain» og skrev lærebøker i smertebehandling som finnes på de fleste anestesiavdelinger verden over. Og ingen skal komme her og påstå at dr. Bonica ikke viste omsorg for pasientene sine.

Kanskje det er den narkomane sønnen i Aaslands kronikk som er offer for «kjemisk krigføring»? Tilsynelatende dreier norsk narkotikadebatt seg om «liberale» versus «restriktive» holdninger til narkotika, men det er ikke det som er sakens kjerne. Striden står mellom tilhengerne av to ulike oppfatninger av hva narkomani egentlig er. Den ene parten mener at narkomani er en form for ansvarsløs og amoralsk adferd som til syvende og sist er underlagt vår frie viljes overordnede kontroll, og at problemene best kan løses gjennom psykososiale og strafferettslige tiltak. Den andre parten mener at narkomani er en sykdom og et resultat av organiske forandringer som har funnet sted i hjernens nevronale nettverk, og at behandling med medikamenter langt på veg kan normalisere disse sykelige forandringene.

Den slags dualisme er for lengst blitt umoderne på de fleste andre områdene i medisinen. Det hersker enighet om at de fleste livsstilssykdommene både har genetiske og psykososiale årsaker, og at det ligger biologiske forandringer til grunn både for sykdommenes subjektive symptomer og objektive kjennetegn. De siste 20 års narkotikaforskning levner ingen tvil om at dette også gjelder for narkomani. Vi vet at misbruk av heroin fører til organiske forandringer i nervesystemet. Jo lenger misbruket har vart og jo større doser som er brukt, desto alvorligere blir forandringene. Behandlingen bør derfor starte så tidlig som mulig, og ha som mål å stanse sykdomsutviklingen og å bedre livskvaliteten og leveutsiktene for hver enkelt pasient. Både morfinlignende stoffer (opiat-reseptor agonister) og deres «motgifter» (opiat-reseptor antagonister) inngår i forskjellige metoder for farmakoterapi av heroinmisbrukere. Ingen av disse metodene er så gode at de egner seg for alle, men ingen er så dårlige at de ikke er til hjelp for noen. Felles for dem er at de ikke er tilgjengelige i Norge. Når en mor søker hjelp til sin tenåring med narkotikaproblemer, er norske leger avskåret fra å gi effektiv farmakologisk behandling. Men etter 15 år og et passe antall overdoser, kan vi søke om plass på ventelisten for «metadon-assistert rehabilitering» dersom pasienten fortsatt er i live.

Til nå har norsk narkotikapolitikk hatt som utgangspunkt at narkomani er en form for viljestyrt og amoralsk adferd. Behandlingsapparatet er møysommelig bygget opp på grunnlag av de filosofiske og ideologiske forestillingene som springer ut fra dette synet. Når en narkoman står frem med sin elendighet og trygler om morfin eller andre «kjemiske løsninger», har svaret fra myndighetene alltid vært «nei, vi kan ikke hjelpe deg, det vil gi feil signaleffekt». I vårt tradisjonelle behandlingsapparat tillegges den enkeltes ulykke en egenverdi for å nå fellesskapsidealet, et narkotikafritt samfunn. Når Aasland skriver at «individuelle verdier, som hvordan den enkelte har det i øyeblikket, settes foran fellesskapsidealer som livets ukrenkelighet eller et narkotikafritt samfunn», er det virkeligheten satt på hodet, ihvertfall når det gjelder dagens situasjon for de aller fleste narkomane.

Med jevne mellomrom bringer avisene meldinger om nye «sensasjonelle» behandlingsmetoder. Gjennom avisene har norske lesere fått vite om nedtrapping på metadon, avrusing i narkose, behandling med naltrexon («motgift») for å hindre tilbakefall, og nå til slutt om Subutex. Subutex-saken må være en tankevekker. Subutex inneholder stoffet buprenorfin som har vært tilgjengelig i Norge i ca 15 år under navnet Temgesic. Alle narkomane vet at Temgesic «sperrer» for virkningen av heroin og kan utløse abstinens. Men de vet også at etter delvis avrusing kan Temgesic gi en behagelig virkning og dempe dop-suget. Mange norske leger har i det skjulte brukt buprenorfin for behandling av narkomane, og derved drevet «kjemisk krigføring» på partisan-nivå med risiko for å miste sin foreskrivningsrett. Det offentlige behandlingsapparatet har på det sterkeste tatt avstand fra denne formen for praksis, og en tid ble det systematisk spredt informasjon blant narkomane om at Temgesic er «en gift som bryter ned kroppen». Og nå opplever vi plutselig at buprenorfin lanseres under nytt navn (Subutex) som en «ny pille mot narkohelvetet» (Aftenpostens førsteside 13. januar), og at en politiker-delegasjon farer av gårde til utlandet for å beskue virkningen av vidundermiddelet med egne øyne. En slik utvikling uroer tydeligvis enkelte av dem som hittil suverent og enerådende har forhindret at «kjemiske løsninger» blir tatt i bruk i behandlingen.

Vi kan ikke se bort fra at prestisje, karriere og økonomi knyttet til det eksisterende behandlingsapparatet er viktige krefter i kampen mot nye behandlingsmetoder. Når biologisk orienterte fagfolk kommer inn på arenaen med sin «kjemiske krigføring», er det ikke unaturlig at enkelte oppfatter dem som «fienden» og utroper seg selv til humanismens forsvarere. Det kan ikke være lett for politikere å vite hvilken av de stridende partene de skal tro på når en ny nakotikapolitikk skal utformes. Skulle jeg som en gammel, enfoldig farmakolog i all beskjedenhet gi et råd, måtte det bli: Vær skeptisk til fundamentalistene som kjemper på de ytterste fløyene. Glem ikke Ole Brumm og vennene hans.