VIL REDUSERE KRIMINALITET: «Alternativet til forbudspolitikken er heldigvis ikke å erkjenne nederlag. Det er regulert omsetning, i tillegg til rusomsorg og sosialpolitikk,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Aleksander Nordahl
VIL REDUSERE KRIMINALITET: «Alternativet til forbudspolitikken er heldigvis ikke å erkjenne nederlag. Det er regulert omsetning, i tillegg til rusomsorg og sosialpolitikk,» skriver kronikkforfatteren. Illustrasjonsfoto: Aleksander NordahlVis mer

Narkotikafreden

Når man fører krig mot menneskenaturen, taper både staten, samfunnet og narkotikamisbrukerne.

For 40 år siden erklærte Richard Nixon sin «krig mot narkotika». For 30 år siden åpnet Norge for lovens strengeste straff for narkotikaforbrytelser. For 20 år siden opplevde Norge det som er blitt kalt «det første store overdoseåret». For ti år siden hadde vi det største antallet narkotikaanmeldelser noen gang - over 45 000. Det forhindret ikke at vi hadde mer enn 400 overdosedødsfall det året, nær en femdobling sammenliknet med ti år tidligere.

Ti år med styrket behandlingsinnsats, en tidobling av narkotikabrukere som får metadon, og internasjonale narkotikatrender har redusert overdosedødsfallene litt: De ligger nå på rundt 250 i året.

At stadig strengere straffer og stadig flere anmeldelser på narkotikafeltet ikke har ført til en nedgang i antall heroinbrukere som mister livet, burde være nok til å revurdere politikken. Men problemet er ikke bare at politikken ikke har redusert overdosedødsfallene, og heller ikke bare at forbudet gir svekket helse og livskvalitet for brukerne. Narkotikapolitikk angår nemlig langt flere enn brukere og pårørende.

En grunn til at narkotikaforbudet gjør lite for å redusere forbruket, og forskning viser tydelig at slik er det, er at det skapes en enorm kriminell økonomi der utallige mennesker har alt å tjene på å rekruttere stadig flere brukere. Og det gjør de, både nasjonalt og globalt. Rundt en tredjedel av alle innsatte i norske fengsler sitter inne for narkotikaforbrytelser.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I tillegg kommer all vinningskriminaliteten som utføres for å finansiere brukerdosene med heroin. Store lidelser påføres rans- og innbruddsofrene. Narkotikaforbudet rammer også bredt, og fører til rundt 40 000 anmeldelser årlig. Politimilliarder som kunne oppklart voldtekter, går med til en innsats som dels ikke virker, dels straffer for trivielle forhold, som besittelse av cannabis til eget bruk.

Det globale bildet er enda dystrere. Narkotikahandelen er kanskje på størrelse med Norges statsbudsjett. Pengene ender i lommene på mafiabosser, geriljaledere og terrorister. Taliban får halvparten av sine inntekter fra opiumshandelen. På grunn av forbudspolitikken bidrar heroinbrukere i Oslo daglig til å finansiere en av de største sikkerhetspolitiske utfordringene for Norge og NATO etter den kalde krigen.

I Mexico alene døde i fjor rundt 15 000 mennesker i væpnede konflikter knyttet til narkotikasmugling. Colombia har lenge vært destabilisert av kokainhandel. Ghana, et land Norge har satset mye på i utviklingspolitikken, opplever i likhet med andre vestafrikanske land økende problemer knyttet til narkotikahandel. Opium kan produseres nesten hvor som helst, og som andre varer flyttes produksjonen stadig dit det er billigst i øyeblikket: Der korrupsjonen er høy nok, staten svak nok, og forholdene ellers passende. Det er nok av land som kan bli rovdyrets neste bytte.

For 40 år siden ble narkotikakrigen erklært. For 40 år siden raste debatten også om en annen krig for fullt, en krig stadig flere tvilte på kunne vinnes eller var verd prisen: Vietnamkrigen. Og for 40 år siden stilte Vietnam-veteranen John Kerry sitt spørsmål til Kongressen: «How do you ask a man to be the last man to die for a mistake?»

Spørsmålet var retorisk godt, subjektivt rimelig for en krigsveteran, men selvfølgelig forferdelig urimelig sett fra myndighetenes synsvinkel. De hadde jo hatt gode intensjoner i Vietnam. Det var de som ville måtte forklare alle som allerede hadde gjort store offer, at det var forgjeves. Det var de som måtte håndtere uttrekningen, prøve å finne alternative måter å påvirke utfallet på, og vurdere globale konsekvenser. Ikke alt dette ville de lykkes med. Likevel tror jeg mange av kongressmedlemmene egentlig visste svaret på Kerrys spørsmål allerede da de hørte det: «You don’t.»

LOVLIG SALG: «Vi må skape legale omsetningskanaler,» skriver kronikkforfatter og Minerva-redaktør Nils August Andresen. Foto: Erlend Aas/Scanpix
LOVLIG SALG: «Vi må skape legale omsetningskanaler,» skriver kronikkforfatter og Minerva-redaktør Nils August Andresen. Foto: Erlend Aas/Scanpix Vis mer

Også i narkotikapolitikken finnes dilemmaer vi må håndtere, og reguleringer vi må finne fram til ved å prøve og feile. Alt er ikke entydig. Forbindelseslinjene som fører fra norsk lov, via salg av en brukerdose på gata i Oslo til en veibombe i Afghanistan eller til et unødig overdosedødsfall med urent stoff på et toalett på Oslo S, er ikke alltid like klare.

Men svaret på spørsmålet om hvordan man skal kjempe en krig man ikke kan vinne, der krigsinnsatsen er mer kostbar enn nederlag, og der selve ondet man vil bekjempe får næring gjennom krigen, vet vi egentlig: Man lar det være.

Alternativet til forbudspolitikken er heldigvis ikke å erkjenne nederlag. Det er regulert omsetning, i tillegg til rusomsorg og sosialpolitikk.

For å presisere: Jeg snakker ikke bare om avkriminalisering av bruk, skjønt det kan gi økt verdighet for narkotikabrukerne. Vi må skape legale omsetningskanaler. Det er bare legale omsetningskanaler som reduserer den enorme kriminaliteten, og som gjør det mulig faktisk å regulere feltet. Mens polet stenger klokka seks, alle søndager og alle de helligdager man trenger polet mest, er heroinsalget åpent 24 timer i døgnet, året rundt.

Jeg forstår hvorfor krigen mot narkotika ble lansert. Jeg er ingen liberalist som alltid vil stå opp for den enkeltes rett til i et svakt øyeblikk å ta valg som på langt sikt fører ham til avgrunnen. Jeg tror staten kan veilede, behandle og regulere for å hjelpe oss til å unngå mange av våre selvdestruktive tendenser. Men å erklære krig mot menneskets selvdestruktive sider - og det er det et forbud er i denne sammenheng - skaper en fiende som er altfor formidabel, men også altfor dyrebar: menneskenaturen selv.

Derfor klarer ikke engang et land som Singapore, et autoritært regime med alskens sosiale kontrollmekanismer, som har henrettet hundrevis av mennesker for narkotikasalg de siste tjue åra, å stoppe narkotika - ikke brukerne fra å etterspørre, og ikke selgerne fra å risikere livet ved å selge. Når man fører krig mot menneskenaturen, taper både staten, samfunnet og narkotikabrukerne.

Forbudsregimet vil falle. Det er stadig mindre faglig tvil om at forbudet oppnår lite og har mange skadelige virkninger. Men det er et spørsmål om hvor lang tid det tar før politikere i Norge og andre land lar det falle. Det tok fire år, rundt tre tusen amerikanske og talløse vietnamesiske liv fra Kerry stilte sitt spørsmål til den siste amerikanske soldat døde i Vietnam.

Det er 40 år siden narkotikakrigen ble lansert. Vi har nettopp fått en ny justisminister i Norge. Det gir en mulighet for en frisk start. Men vil Grete Faremo tørre å forsøke en ny kurs? Det er sikkert fristende å overlate vanskelige politikkendringer til neste justisminister, som i sin tur vil overlate det til neste. Men jeg vil ikke akseptere at vi skal måtte vente i fire år, eller i 40 år, før vi klarer å endre dagens narkotikapolitikk. Det er for mye lidelse på veien. La oss starte fredsforhandlingene allerede nå.

Kronikken er en forkortet versjon av en artikkel i den nyeste utgaven av Minerva, som kommer ut i dag.