Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Narkotikapolitikken dreper

Under researcharbeidet til min siste krimbok, Kameleonene, satte jeg meg inn i hvordan norske sprøytenarkomane lever. Det jeg så skremte vettet av meg.

I EN AVISARTIKKEL

8. mai i år, under overskriften «Overdosedødsfall på vei ned», skriver statsminister Kjell Magne Bondevik: «Det er få som så gjennomgående har blitt tilsidesatt og oversett i dette samfunn som rusavhengige. Regjeringen ønsker å prioritere tilbud som bedrer rusmisbrukernes livssituasjon. Heldigvis ser vi nå at overdosedødsfallene er på vei ned.»

Det er riktig at det regjeringen kaller sin «historiske satsing på rusomsorg» har gitt færre overdosedødsfall i Norge de siste to årene. Men situasjonen er langt fra rosenrød av den grunn. I mai, samme måned som statsministerens artikkel sto på trykk, døde hele 14 mennesker av overdoser i Oslo, en dramatisk økning i forhold til tidligere år. I juni var tallet ti samme sted, og halvårstallet havnet på 45, nesten tilbake på 2001-nivå. Tendensen for annet halvår ser også ut til å følge den samme oppadgående kurven, og allerede i august passerte man fjoråret.

REGJERINGENS

viktigste satsing skjer gjennom LAR, et landsdekkende system for offentlig, legemiddelassistert rehabilitering basert på behandling med blant annet Subutex, et medikament som gjør narkomane rusfrie og tar bort abstinensene og suget etter heroin. Medikamentet er nå frigitt i 29 land og tillegges der en vesentlig grunn for at overdosetallene har sunket drastisk. Men i Norge er Subutex forbeholdt LAR alene. Det har ikke alltid vært slik. Mange allmennpraktiserende leger ga lenge medikamentet til sine mest belastede pasienter i påvente av offentlig behandlingstiltak, fordi de fryktet for deres liv. Legene så store forandringer hos pasientene, som reiste seg som mennesker og fikk verdigheten tilbake. Noen ble så bra at de til og med maktet å skaffe seg jobb. Så kom innstrammingene. Enkelte leger nektet lenge å føye seg, men ble til slutt stoppet ved bl.a. trussel om tap av lisens.

Begrunnelsen for regjeringens restriktive holdning er at Subutex er vanedannende og uten helbredende virkning, og at bruk uten et kompetent rehabiliteringsopplegg bare opprettholder misbruket. Man er dessuten lite begeistret for at enkelte leger har operert på siden av det ordinære systemet.

SÅ UNDRER JEG

: Opprettholdes ikke misbruket uansett? Og hvordan kan man frata leger med seks års utdannelse i allmennmedisin retten til å vurdere sine pasienters medisinske behov? Hvordan kan man bevisst sende misbrukere tilbake til gaten, priset et svart marked hvor kvalitets- og produktkontroll er ukjente begreper, og hvor den neste dosen kanskje er dødbringende? Hvordan kan man tilrettelegge for at enda flere av oss blir ranet og slått helseløse av narkomane på jakt etter penger til stoff? Hvordan kan man stimulere en økt narkohandel? Ja, hvordan kan man bevisst stimulere en narkomafia?

Stortingsrepresentant Elisabeth Røbekk Nørve (H) skriver i januar i år: «Fremdeles står 550 sprøytenarkomane som tilfredsstiller kravene til LAR-behandling på venteliste. Det er 550 for mange. For regjeringen og Høyre er det et klart mål at ventelistene for LAR avvikles.» Så langt alt vel. Men er problemet løst straks de 550 får behandling, slik det så besnærende høres ut? Nei! I januar 2004 behandlet LAR knapt 2500 narkomane over hele landet. Felles for dem alle er at de har sluppet gjennom et usedvanlig trangt nåløye: Opptak er forbeholdt misbrukere som er fylt 25 år og kan vise til en mangeårig misbrukskarriere. Det betyr i praksis at de aller fleste av landets anslagsvis 12.000 misbrukere ikke en gang kvalifiserer til å søke! Så kan vi i solidaritetens navn kanskje prøve å leve oss inn i hjertene til enhver mor og far, hvis sprøytenarkomane 20-åring desperat forsøker å få hjelp, og får beskjed om å vente fem år til.

MENS REGJERINGEN

skryter av seg selv i sine pressebulletiner, skjer den virkelig historiske rusomsorgen gjennom andre. Det arbeid Kirkens Bymisjon og en rekke frivillige organisasjoner gjør for de narkomane rundt om i landet står det virkelig respekt av. Her snakker man ikke i store ord, her konsentrerer man seg om ekte hjertevarme omsatt i handling. Denne hjertevarmen kom også til uttrykk gjennom det norske folks giverglede under årets tv-aksjon. Den burde i sin helhet vært et offentlig anliggende.

Det er en myte at stoffavhengige kommer fra dårlige hjem. Narkomane kommer fra alle miljøer, uavhengig av sosial status. Unge mennesker i en brytnings- og løsrivelsesfase i vår tid møter mange fallgruver. Noen faller i, avhengig av situasjon, bekjentskaper og tilfeldigheter, andre går fri. Denne pesten rammer vilkårlig og stjeler våre barn. Det burde vi ikke finne oss i!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media