OFRE: Sør-Amerikanske land har alt å tape på at narkotikabruk blir mer komfortabelt for norske rekreasjonsbrukere, skriver Schjetne. Foto: MOHAMMED ABED / AFP / NTB Scanpix
OFRE: Sør-Amerikanske land har alt å tape på at narkotikabruk blir mer komfortabelt for norske rekreasjonsbrukere, skriver Schjetne. Foto: MOHAMMED ABED / AFP / NTB ScanpixVis mer

Debatt: Narkotikapolitikk

Narkotikavalget

Et av vårt århundres store temaer står på agendaen foran årets stortingsvalg: narkotikapolitikk. Få politikkområder vil være så avgjørende for livskvaliteten i Norge de kommende tiårene.

Meninger

Narkotikapolitikken står på dagsorden foran årets stortingsvalg. Debatten er tilsynelatende utløst av to forhold: overdosestatistikken, og volden og kriminaliteten som følger i narkotikatrafikkens kjølvann.

Avkriminalisering blir av mange foreslått som vei å gå. Da går bruk og besittelse av narkotika fra å være en straffbar forbrytelse til en forseelse. Bøter fra rettsvesenet erstattes med overtredelsesgebyrer eller andre administrative reaksjoner fra forvaltningen, slik blant annet Italia, Spania og Portugal har gjort det.

Andre igjen tar til orde for «full avkriminalisering», uten noen form for reaksjoner, i hvilket tilfelle det vil være snakk om en de facto legalisering av bruk og besittelse. Forslaget har opplagt mye for seg overfor de rusavhengige. Bøter og eventuell bøtesoning gir liten mening for mennesker i en slik livssituasjon.

Men majoriteten av brukerne er ikke avhengige. De er rekreasjonsbrukere, som foretrekker andre rusmidler enn alkohol. Og som jobber intenst for sin sak. Ikke saken til de tungt rusavhengige. Eller narkotikatrafikkens ofre.

Samfunnet vil kanskje få en god følelse av «å ha gjort noe» for slitne stoffavhengige ved å avkriminalisere bruk og besittelse. Men de dømmes i stor grad til fengsel for forhold som tyverier eller narkotikasalg for å finansiere bruken. Og ingen har foreslått å avkriminalisere dette.

Det som vil hjelpe dem, og redusere overdosene, er ting som økt behandlingskapasitet, substitusjonsbehandling med langtidsvirkende morfin, flere lavterskeltilbud i LAR, oppfølging etter endt fengsels- eller behandlingsopphold når overdoserisikoen er høyest, og integrert ettervern med bolig og arbeid.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man ser ofte i argumentasjonen for avkriminalisering at det vil redusere den narkotikarelaterte volden og kriminaliteten, for eksempel i Latin-Amerika. Det er en skamløs utnyttelse av de hundretusener av ofre for narkotikatrafikken. Disse landene har alt å tape på at narkotikabruk blir mer komfortabelt for norske rekreasjonsbrukere.

Som The Economist,kanskje den fremste eksponenten for en liberalisering av narkotikapolitikken, uttrykker det: «People who buy cocaine in Portugal face no criminal consequences, but their euros still end up paying the wages of the thugs who saw off heads in Latin America. For the producer countries, going easy on drug-users while insisting that the product remain illegal is the worst of all worlds.»

En SIRUS-undersøkelse har for eksempel vist at syv prosent av unge voksne i Oslo ville prøvd et stoff som kokain hvis det ikke var «fare for å bli arrestert». Hvor mange av disse ville fortsatt å bruke det? Hvor mange flere ville ønsket å prøve? Hvor mange vil bli avhengige?

Bogotás tidligere ordfører, den eksentriske matematikkprofessoren Antanas Mockus, ble verdenskjent da han ved hjelp av skuespillere og surrealistisk pedagogikk i det offentlige rom omformet trafikkbildet i Colombias hovedstad fra en hobbesiansk kamp for overlevelse til en kultur preget av hensyn og samarbeid.

I 2012 deltok han med installasjonen Blood ties på Berlin-biennalen. Et mexicansk flagg var hengt opp i en snor over et bad med syre. For hvert drap i Mexico som fant sted under biennalen ble flagget senket ned mot syrebadet. For å bevege flagget motsatt vei, kunne publikum donere en dråpe blod, eller – skrive under en kontrakt om å avstå fra kokain en bestemt periode.

At kokainkonsumet gjør at land som Mexico og Colombia går i oppløsning er ikke noe nytt. Det alvorlige nå er at denne virkeligheten i produsent- og transittlandene er i ferd med å innhente oss. I et land med stor sosial mobilitet som Norge, har det i realiteten ikke vært noen stor fare for at en plagsomt stor andel av befolkningen skulle velge en kriminell løpebane – uavhengig av hvor stor gevinsten måtte være.

De fleste vil foretrekke A4-formatet for tilværelsen, med alle de muligheter det gir. Men demografien i både Norge og Europa er nå endret. Vi har en voksende underklasse med unge «synlige innvandrere» med et kulturelt handikap, som sliter med å oppnå det som anses som et vellykket liv i samfunnet.

Disse unge mennene føler de ikke har noe å tape. Heller et kort og gloriøst liv enn et langt og ydmykende. De er innbyggere i ekskluderte enklaver – Den fjerde verden – og de integrerer seg i globaliseringens verdikjeder ved kriminalitet. Og spesielt narkotikakriminalitet; ingen annen bransje har så store inntekter, og så stort behov for ukvalifisert arbeidskraft. Eller kanonføde.

Slik etablerer gjengene sine territorier som de beskytter med sine liv. Kampen om disse alternative voldsmonopolene resulterer i verdens høyeste drapsrate i Latin-Amerika, kidnappinger i Rinkeby, granatkasting i Rosengård, likvideringer i Molenbeek og opptøyer i Paris sine banlieus.

Til overmål er det disse gjengkriminelle som nå står øverst på jihadistenes rekrutteringslister. Så godt som samtlige av terroristene fra de siste to års anslag i Europa hadde bakgrunn fra narkotika og kriminalitet.

Dette er altså ungdommene som står klare til å ta seg av en eventuell boom i det norske rekreasjonsmarkedet. Dette er risikoen vi løper hvis konsumet av narkotika skulle vokse utover den ene prosenten som i dag bruker andre illegale rusmidler enn cannabis.

Norske politikere har et stort ansvar i år. Kriminalisering av rusbruk er uheldig. Narkotikakonsumet må holdes lavt. De som virkelig trenger hjelp, er de tunge rusmisbrukerne, befolkningen i produksjons- og transittlandene, og den nye tiltenkte tjenerstanden til norske rekreasjonsbrukere i innvandrerbydelene. Det er ikke tiden for enkle løsninger.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook