Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Narrespillet Finance Credit

Finance Credit-dommen er en seier for lettlurte norske banker, ikke for kampen mot økonomisk kriminalitet. Det skriver journalisten som avslørte Finance Credit-skandalen, Bjørn Olav Jahr.

ble Finance Credits Trond Kristoffersen idømt ni års fengsel for økonomisk kriminalitet. Kort og godt en merkedag for Økokrim. I flere av hovedstadsavisens ledere heter det da også: «En stor seier for kampen mot økonomisk kriminalitet». «En stor seier for de berørte bankene», hadde vært langt bedre. Domfellelsen er nemlig kun en marginal seier for Økokrim. For hvor er pengene? 1,2 milliarder kroner er gått tapt, og Økokrim har ikke funnet noen av disse. Kanskje ikke så rart når man for eksempel overlater etterforskningen av Finance Credits giganttap i England til selskapets egne ansatte? Eller unnlater å avhøre en rekke av sakens sentrale aktører? Historien om Finance Credit viser at rå plyndring av norske sparebanker er å tilråde. Men for å gjennomføre noe slikt, er man selvsagt avhengig av hjelp - både fra utlånskåte banksjefer, velrenommerte sovende styremedlemmer, høyt gasjerte advokater og revisorer ytende ekstremt høy servicegrad. Et pussig fellestrekk ved alle disse da Finance Credit-boblen omsider sprakk, var at de unisont slo ut med armene. «Vi er blitt lurt», «jeg skjønte ingenting», «skapsprengning» og «snedig gjort», er bare noen av uttrykkene som er blitt brukt. Og heldigvis - dommen mot Trond Kristoffersen gir dem alle - kanskje med unntak av revisorene fra KPMG - langt på vei ryggdekning. For dommen berører nemlig knapt kjernepunktet; hvordan det var mulig å få låne 700 millioner kroner i Sparebank 1 Gruppen og 500 millioner kroner i Nordlandsbanken - ofte uten skriftlige avtaler.

AT KRISTOFFERSENS

og partneren Torgeir Stensruds fortid var mer enn suspekt, at forretningsideen de presenterte hadde store fallgruver, at de aldri var tilstrekkelig overvåket av Kredittilsynet, at forsikringsordingene deres definitivt ikke holdt mål og at regnskapene i beste fall representerte drømmerier, fikk så være - milliarder av kroner skulle de to ha. De var jo så flinke med tall - også så sjarmerende. Hva som har foregått internt i bankene er foreløpig en godt bevart hemmelighet. I Nordlandsbanken har man offentliggjort et lite utdrag av en rapport der konklusjonen er at det er umulig å gardere seg mot bedrageri. Nettopp. Sparebank 1 Gruppen er selvsagt også svindlet, men de valgte likeså godt å hemmeligstemple sin rapport. Og det er tydeligvis helt greit. For Økokrim etterforsker jo ikke den fornærmede part - i dommen omtalt som bankene. Det blir for omfattende å gå inn på alt Nordlandsbanken og Sparebank 1 Gruppen visste og/eller burde visst angående Finance Credit, men enkelte punkter er uunngåelige. 1. Finance Credits første styreformann Thor Ask Terkelsen introduserte selskapet for Nordlandsbanken, der han selv hadde fast plass i bankens Oslo-styre. Senere jaget han og hans kollegaer i advokatselskapet Steenstrup Stordrange flere hundretalls millioner kroner på avveie for Finance Credit. Terkelsen har selv tidligere hevdet at pengejakten ikke var noen hemmelighet for styrekollegaene i banken. 2. Sparebank 1 Gruppen med den gamle LO-banken Bank 1 Oslo i spissen lånte ut 700 millioner kroner til Finance Credit. Flere av gruppens utlån ble ikke styrebehandlet - men her var det jo bare snakk om et «lavrisikoengasjement». I tillegg hadde banken full oversikt over Finance Credits driftskonto, og her kunne man med enkle tastetrykk på kalkulatoren se at Finance Credit neppe omsatte for mer enn en tiendedel av det innrapporterte.

SLIK JEG LESER

dommen skal alle bankfolkene hatt klokkertro på historier som at Finance Credit så tidlig som i 1998 tjente 29 millioner kroner av en omsetning på 46 millioner kroner. At man - til tross for suksesstallene - stadig måtte låne mer penger, ble det imidlertid ikke stilt spørsmål ved. At konkurrentene uteble til tross for suksesshistorien, reflekterte man heller ikke over. Og av en eller annen merkelig grunn startet bankene heller aldri opp konkurrerende virksomhet - noe som ville vært å anbefale om drømmetallene var noe annet enn en drøm. Men troen var sterk, og da var det ikke nødvendig med fire røde streker under ord som «rentekostnader», «omsetning», «omløsphastighet», «resultatmargin» og «kontantstrøm». Ord som alle ville vist at Finance Credit ikke drev noen gullkantet forretning. I dommen heter det at «retten har funnet sterke holdepunkter for at långiverne ikke har forstått at noe var galt». Dette fordi det «ikke finnes spor av varsku med påfølgende krisehåndtering i bankene.» At det «ikke finnes spor» sier kanskje mest om Økokrims diskresjon overfor bankene. For det er treffende å sammenligne bankene med en struts som graver ned hodet i sanden - livredd for at lån pantsatt i Finance Credit-aksjer skulle forvitre. Moralen i historien er likevel at bankene belønnes for ikke å ha fulgt med i timen, og det bør være egnet til bekymring. At Finance Credit på et tidlig stadie hadde like mye lån som omsetning gjennom sine bøker, skulle normalt fått alle varselklokkene til å lyse. For hver krone innlånt burde selskapet, med en normal drift (som de skrøt på seg å ha), hatt minst 10 ganger så høy omsetning. Da er det også forståelig at man opphøyer en uskolert finnmarking til å være et finansielt geni i etterkant. For Kristoffersen har jo lurt alle - styremedlemmene, advokatene, banktoppene og Kredittilsynet - noe så grønnjævlig. Og da må han jo selvsagt også dømmes til å erstatte bankenes totale tap.

RIKTIG OPPSIKTSVEKKENDE

blir det når Finance Credits reelle ofre, nemlig klientene, ikke nevnes med et ord i tiltalen. I motsetning til bankene, har ikke disse hatt kompetanse, ressurser og innsyn i dokumentasjon til å analysere Finance Credits virksomhet. Det har kostet dem flere titalls millioner kroner - uten at det kan leses ut av dommen. Fra Økokrims side hevdet man nemlig at tiltale for bankbedrageri «er mer enn nok til å domfelle Kristoffersen uansett» - og akkurat det fikk de jo rett i. Likevel, hvor er rettssikkerheten for Finance Credits klienter? Og kan et manglende tiltalepunkt for klientmidlene som forsvant ha sammenheng med at flere av bankene forsynte seg grådig av disse også etter at Kristoffersen og Stensrud ble arrestert? Et kraftigere søkelys på denne problemstillingen, ville jo stilt de «stakkarslige» bankene i et langt uheldigere lys. Men det har altså retten ikke behøvd å ta stilling til. Konklusjonen må være at Økokrims etterforskning til nå har tildekket langt mer enn den har avdekket. Svært mange sentrale aktører er aldri blitt avhørt - og fremdeles er altså ingen penger funnet. Fortsatt en stor seier for bekjempelse av økonomisk kriminalitet? Neppe, men kanskje mer enn nok til at bankene får dekket tapene gjennom sine forsikringsordninger.

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media