Narve 1000?

Vi globaliserer oss som best vi kan, og i boblende fusjonsbrunst blir Rema 1000 og Narvesen nå til Reitan Narvesen ASA «for», som det heter, «å styrke sine muligheter til å vokse internasjonalt».

Om den eventuelle veksten blir en lykke for verden, gjenstår å se, men sikkert for de nyfusjonerte, som nå kan selge The New York Times og Tine lettmelk over samme konserndisk. Spesielt rammet av den norske gründerånden blir det nye Øst-Europa, der billig brød og billigbøker skal erobre gommer og lommer og markedsandeler i fusjonsrasende fart uten utidig innblanding fra Marx og liknende datoutgåtte greier.

  • Et skår i fusjonsfryden er likevel meldingen om at vi hjemlige forbrukere ikke vil komme til å merke særlig forskjell. Vi oppfatter den først og fremst som en forsikring om at verken The New York Times eller Tine lettmelk kommer til å bli billigere, men den innebærer også at vi som et øyeblikk så for oss fedrelandet dekket av små ferdigpagoder med navnet NARVE 1000 skrevet i rød og blå neon, blir skuffet. Alt blir prefusjonelt med grelle REMA-binger og triste Narvesen-sjapper.
  • Kulturinstitusjonen Narvesen, utdeler av Narvesenprisen og tradisjonelt et åpent gløtt mot omverdenen, det frie ord, smågodt og avkledde damer - hva har nå den å gjøre i seng med et kremmerbaroni?

Slik kan man i sin uvitenhet spørre, fordi man ikke vet, eller har fortrengt at Narvesen også eier parfymerikjedene Esthetique og Vita, spisestedene Café Opus, Peppe's Pizza, Burger King, TGI Friday's og Togservice, samt at Narvesen sitter på rettighetene til 7-Eleven i Norden. Og siden REMA foreløpig ikke eier Gyldendal, Oslo-Filharmonien og Nationaltheatret, skjønner man plutselig at fusjonen er komplett logisk, ikke som en fusjon mellom ånd og materie, men mellom materie og materie. Skulle det ha sneket seg litt ånd inn i fusjoneriet, har den neppe forvoldt mer bry enn at den kan kuttes med motorsag.