Nasjon og soverom

«Svenskjævel» er et godt, lite relasjonsdrama. Burde den ikke vært mer enn som så?

FILM: Det er ikke det kulturmøtet som for mest oppmerksomhet om dagen, og det har hovedsakelig vært tema for selskapssamtaler og sludrende talkshows fram til nå. Men nå kommer «Svenskjævel», om møtet mellom oljerike nordmenn og svenske gjestearbeidere, bare måneder etter at Mariken Halles «Verden venter» rettet kameraet mot samme relasjon.

Skjønt, «Svenskjævel» er ikke en så tydelig satire som tittelen antyder, og mer et observant og ganske konvensjonelt kammerspill om et romantisk og seksuelt intermesso i to menneskers liv. Den fungerer fint på sine premisser, men kunne rommet mer.

Seksuell kapital
Dino (Bianca Kronlöf) bor i kollektiv med noe som virker som minst 42 andre kjeklende svensker og tar strøjobber i Oslo. Den pensjonerte tennisstjerna Steffen (Henrik Rafaelsen) trenger hjelp, først i restauranten, så med passing av barna mens kona er i Afrika og så på soverommet.

Økonomisk kapital møter seksuell kapital, men det siste gir minst makt i lengden. Dino er ofte tøff i trynet, men hun er prisgitt både sine arbeidsgivere og sin eldre elsker, og det er hun som risikerer ikke å sitte igjen med noe.

På en måte får hele affæren en parallell i scenen der Dinos fulle kollektivkompiser tisser utenfor butikken der en av dem jobber for en hundsende sjef. Det er et opprør som mer enn noe annet framstår som maktesløst, fordi de grunnleggende strukturene forblir akkurat de samme.

Troverdige samtaler
Steffens utilpasse tenåringsdatter Ida (Mona Kristiansen) blir betatt av den nye barnevaktens kreativitet og frie sinn, og som relasjonsdrama er «Svenskjævel» velspilt og veldreid. Bianca Kronlöf har en fin, seig styrke i kroppsspråket, som gjør at potensialet for å bli såret så vidt anes, og først og fremst kommer fram gjennom de arrige telefonsamtalene og den besværlige bakgrunnen de antyder. Henrik Rafaelsen har med sitt dempede spill og sine små bevegelser blitt førstevalget for alle regissører på jakt etter en frustrert middelklasseektemann med artikulerte og uartikulerte savn i livet.

Regissør Ronnie Sandahl, som også har skrevet manus, er svært dyktig både til skrive avslappede, troverdige samtaler og til å la bilder og pauser tale. Spenningen mellom Steffen og Dino, og den smått trykkende stemningen i middagsselskapet han inviterer henne i, der alle skjønner hva som er i emning, trer klart fram uten på noe tidspunkt å bli overtydelig.

Brodden er der uten at noen blir overdrevne karikaturer. Teknisk finnes samme balanse: Bildene har en kjølig lød og dype skygger, og tegner et fint portrett av det velstående Oslo uten at glamoriseringen blir for tung.

Statisk ramme
Samtidig sitter seeren igjen med en følelse av at «Svenskjævel», med alle sine kvaliteter, har blitt et relativt ordinært utroskapsdrama som ville tjent på å inkludere flere perspektiver, samtaler og diskusjoner.

Dinos kranglevorne samboere og Steffens smått selvtilfredse venner dukker opp og forsvinner igjen i korte blaff: De kunne vært sterkere til stede, og kanskje gitt stemme til noen av problemstillingene som kan dukke opp i relasjoner der rollene er så ulike, og der det er snakk om to folk som har opplevd at en historisk tilfeldighet har forskjøvet maktbalansen dem imellom.

Sandahl, som er god på situasjoner og subtile klassemarkører, kunne turnert dette godt. I stedet blir Norge/Sverige-spenningen en statisk ramme rundt historien om tre mennesker som trenger noen å klamre seg til en stund.