Nasjonal blodpropp

Kuratorveldet synes det er morsomt å sjonglere med gamle bilder som på et sirkus.

STILLHETEN i Nasjonalgalleriet er brutt. Vaktene sitter ikke alene lenger og stirrer ned i de ny-bonede gulv - her kryr. Nå har nesten hele kunstlivet vært oppe og fortalt hvor håpløst det er å mene noe annet enn nyopphengerne. Kunne det tenkes at Nasjonalgalleriet skulle være et sted der forandring skjer gradvis, med nennsom hånd og i respekt for den historie, den spinkle kunsthistorie vi har i et lite land?

Vi møter det overalt: Forandring. Ofte for forandringens egen skyld. Skolen, kirken, byene, alt - til og med Fadervår skal på død og liv forandres. Å påvise at dette er enslags sykdom har sin pris. Man blir betraktet som et slags nedstøvet uhyre og tillagt den verste egenskap: Å være reaksjonær. Ja, nettopp reaksjonen på Nasjonalgalleriets Fugl Føniks var det som fikk det hele i gang. En så sterk reaksjon at alle i kunstlivet plutselig var friskt oppe å stå med nyslipte sverd: Mot svensker og kuratorer. Det rene slag ble utkjempet om kunstens være eller ikke være. Og midt i det hele Sune Nordgren som ingen visste hvem var. Like lite som han kjente til kjempen Lars Roar Langslet.

KLART DETTE ble moro. Folk flest gikk inn og skakket på hodet: Festlig med forandring! Kontraster! Nyskaping! Nasjonalgalleriet fyltes med frisk vind. Noe man plutselig hadde meninger om. Men vi som har hatt det som vårt kunstneriske hjem bærer sorg. Det er alvorlige haker ved det hele. Denne romstering i det historiske rom har samtidig gjort ubotelig skade: En så stor del av kunsthistorien er fjernet at vår billedhistorie er blitt full av hvite flekker. Hundrevis av bilder beror nå i kjelleren. Før kunne man se dem. Men ikke nå. En rekke av de mest markante navn i Norges gullalder er forsvunnet, så å si. Dette merkes jo ikke i nyhetstummelen. Malere som Harriet Backer, vår store malerinne, Eilif Petersen, Chr. Skredsvis, Hans Heyerdal, Gerhard Munthe og Erik Werenskiold er det fint lite igjen av. Det er her problemet ligger. Jeg har ingen ting imot nyskapning og luft i lokalene, men dette er et alvorlig faktum som kuratorene må forholde seg til.

Nymonteringen har fått masse ros både av kuratorene selv og av opinionen. Skulle bare mangle - mange fra samtiden er sluppet til. Men det er vel så interessant å se på de store tap kunsthistorien her har lidd. I stedet for å fornye selve den historiske delen har man stilt sammen gammelt og nytt. Kaos inntrer og kuratoren blir uunnværlig. Du må lese kronikker i Dagbladet eller de nye katalogene for å forstå. Det var vel ikke meningen? Kunst skal vel tale for seg selv? Men de gamle bildene lever sitt uskyldige liv. Jeg tror aldri J. C. Dahl hadde tenkt at engang i framtiden skulle han henge sammen med noe som for ham ville virke totalt uforståelig. Og Jens Thiis ville tatt sin død av det.

For kuratorenes ærend er å forklare oss at Jens Thiis tok feil. Munch er ikke mer verd enn noen andre. Den nyoppdagede kubist Thorvald Hellesen er like god som Chr. Krogh! Vårt eneste internasjonale trekkplaster blir nå alminneliggjort. Munch skal bli en av oss. «Istedenfor å trone isolert og uten annen kontekst enn seg selv og sine egne bilder, deltar han nå som en av flere aktører» sier kuratorene i Dagbladet 8. mars - om Munch. Ja, les selv.

BILDENE ER TATT ut av sin egen tid, ofte, og over i vår egen tid. Hva har de der å gjøre? Ble ikke Munchs bilder malt for 100 år siden? Kuratorveldet synes det er morsomt å sjonglere med gamle bilder som opptrådte de på sirkus. Men de gamle bildene er uskyldige og det er for å oppleve denne uskyld vi går til dem. Men nå er de ikke alene. Det er som å høre Edvard Griegs A-moll med innlagt støy på radioen. Denne visuelle støy er det Nasjonalgalleriet er stolt av å presentere.

Fornyelsen er tredd ned over hodet på fortiden - ja, slår den ofte i hjel. For fortiden taler stille og sakte. Fortidens kunst hadde mye mer forsiktige virkemidler. Det er ikke greit å hamle opp med vår tids grelle flater når man har skyer fra Vestlandet som motiv, eller «sus gjennom skjeggede graver». Fornyelsen måtte komme. Helt klart. Jeg har selv etterlyst den. Men hvorfor kunne den ikke komme innenfra; Hva med å dra fram fra magasinet de hundre glemte bilder vi ikke har sett på årtier? Ja, hvor er «Kampen for tilværelsen», hvor er «Kristianiafjorden» av Gude, hvor er «Utdrivelsen av Paradiset» av Hans Heyerdahl eller «Menneskesønnen» av Chr. Skredsvik?

JEG TROR IKKE folk flest spør etter disse bildene. For de har vært borte så lenge. Slik vil det gå med de bildene som nå er fjernet. De vil gå i glemmeboken. Er dette en stor vinning? At den samlede hukommelse i landets kunst blir lobotomert og de store hvite felter brer seg? Nei, i min levetid har det vært holdt to konkurranser om nytt museum på Tullinløkka. Ingenting ble noe av. Den storm som nå har rast rundt Nasjonalgalleriet viser til fulle at et slikt museum for moderne kunst må komme - og det fort! Et museum der det nye kan fritt slå ut sine vinger i en forsvarlig presentasjon og ikke i et kaos slik som nå. Tiden er ikke noe vi kan skru fram og tilbake. Tiden går og kunstens liv med den.

«I galleriets lange årer flyter i billeder seklers liv» skrev Olaf Bull. Men nu har tiden fått blodpropp og varsellampene burde blinke! I Hamburg er «die Kunsthalle» ført tilbake til sin opprinnelige prakt med store, romantiske bilder - men rett over plassen ligger «die Kunst der Gegenwart» i sitt flotte helt moderne museum. Slike grep er gjort både i København og München. Det er jo her løsningen ligger og ikke i et kaotisk provisorium.