Nasjonal lobotomering?

Det virkelig lobotomerende er å se forandring som en slags sykdom.

«TIDEN ER IKKE noe vi kan skru fram og tilbake. Tiden går og kunstens liv med den.» Dette er en påstand som de fleste mennesker med en viss forståelse for det kulturelle fenomenet «KUNST» vil være enige i. Ordene kommer forøvrig fra Karl Erik Harr, og ytres i et debattinnlegg om Nasjonalgalleriet i Dagbladet den 13.03. Han har vært blant de krasseste kritikerne av Nasjonalgalleriets nye utstillingskonsept hvor man snakker om at de gamle bildene nå henger ved siden av nye arbeider. Karl Erik Harr sier også: «Vi møter det overalt: Forandring. Ofte for forandringens egen skyld. Skolen, kirken, byene, alt - til og med Fadervår skal på død og liv forandres. Å påvise at dette er enslags sykdom har sin pris. Man blir betraktet som et slags nedstøvet uhyre og tillagt den verste egenskap: Å være reaksjonær». Dette er sikkert ikke så langt fra sannheten.

Å PÅSTÅ AT forandring er en slags sykdom sier egentlig alt. Man kan selvfølgelig som Bjørneboe tillegge hele tilværelsen en generell sykdomstilstand, men det er vel ikke det Karl Erik Harr mener? Han syntes snarere å mene at menneskene og kunsten alltid skal skue bakover og aldri framover. Når han tillegger sine historiske idealer den samme holdningen viser det utelukkende en total mangel på historieforståelse. Det var like mye Munchs tid som Munchs bilder som gjorde ham til en kjempe. Han ble stor fordi han var nødt til å forandre. Han hadde det i ryggmargen og aldri har noen skapt mer debatt og mer forandring en Norges eneste internasjonale kunstbauta. Den kritikken som møtte ham fra den konservative delen av kunstinstitusjonen var da også flengende. Men tiden går og kunstens liv med den. Og med tidens gang er forandringen like uunngåelig. Forandringen som Harr ønsker å sykdomsdiagnostisere er en forutsetning for at et hvert nytt øyeblikk inneholder noe annet enn det forestående. Hvordan forandringen skjer er noe helt annet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

HARR ETTERLYSER også de bildene som har ligget i kjelleren. De som nesten er glemt. Men de såkalte nye arbeidene som nå henger side om side med Munch og J.C: Dahl er også blant disse arbeidene. Det er kunstverk som inngår i våre nasjonale samlinger og som skal speile vår historie. En historie som for Harr sin del tydeligvis slutter på den tiden hvor Norge løsrev seg fra unionen med Sverige. Et paradoks kanskje, for en som klarer å dra kunstdiskusjonen i landet ned på et nivå hvor Sune Nordgrens nasjonalitet, og det jubileumsåret vi befinner oss i, blir tillagt betydning for de kunstneriske valgene som er gjort. Det er ingen som har spurt så mye etter disse såkalte nye arbeidene fordi de har vært like glemt som «Utdrivelsen av Paradiset» av Hans Heyerdal, eller andre bilder som Harr etterlyser. Påstander som at «den samlete hukommelse i landets kunst blir lobotomert og de store hvite felter brer seg» faller i dagens situasjon på sin egen urimelighet, men Harrs hvite flekk i sin egen hukommelse fremstår som de hundre årene med selvstendighet som vi i år skal feire.

HVIS MAN I DET hele tatt skal snakke om en kollektiv hukommelse i forhold til vår kulturarv, må det være summen av de tanker som gjøres om den. At Nasjonalgalleriet har fem hundre flere besøkende i uka, og at det i dagspressen debatteres mer om kunst enn på årevis er ikke lobotomi. Det er bevisstgjøring og hjernetrim for vår kollektive hukommelse. Forøvrig de eneste virkemidlene en befolkning har for å forstå en tilværelse som med tiden nødvendigvis forandrer seg. Det mest lobotomerende en befolkning eller et kunstbegrep kan utsettes for er stillstand, og bare det at debatten holdes er en større gave til kunsten og Norge AS, en aldri så mange saler med Munch. Karl Erik Harr er jo selv en del av den samme debatten. Han er med sine innlegg selv med på å skape forandring, fordi de sovende konservative holdningene som ligger i det lobotomerte folkedypet vekkes opp og spilles ut. For dette skal man takke Karl Erik Harr. Akkurat som man kan takke Oslos nye biskop for at en del av de sovende medlemmene i statskirken har blitt vekket fra søvnen, eller at Mette Marit eller Ari får en fot innenfor kongehuset. Det skaper debatt om institusjoner som prinsipielt bør diskuteres. Tiden går og kunstens liv med den. Den dagen vi alle blir enige kommer aldri, og takk og pris for det, for da opphører kunstens liv, men i disse dager lever den bedre en på lenge. Det kan vi takke Sune Nordgren for.