Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nasjonalfølelsens mysterium

«Vi gir alt, alt for Norge - ofrer alt om vi må»

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

DA JEG VAR NI år, fikk jeg en dag beskjed av min fem år eldre bror om at favorittlaget mitt var Tottenham og at jeg skulle pugge lagoppstillinga til neste dag. Jeg klaget, fordi Arsenal jo uomtvistelig hadde langt penere drakter, men min bror var ubøyelig. Nå bebreider jeg ham ikke, selv om jeg siden den gang har lidd meg gjennom tretti sesonger uten ligagull. Jeg undrer meg heller ikke over at jeg så lett lot meg lede, å bestemme favorittlag er tross alt storebrødres fødselsrett. Men jeg undres over at jeg, som altså uten dikkedarer lot meg tildele et lag med kronisk råttent forsvar, har investert så urimelig mye følelser og kjærlighet i dette tvangsekteskapet, i denne abstrakte forestillingen om en fotballklubb i Nord-London. Men alle dårers trøst er selvfølgelig at vi ikke er alene. For da vi noen år seinere måtte pugge kongerekka, gikk det opp for meg at det bare her til lands er nesten fire millioner av oss som umælende har latt oss tildele et favorittlag. Vår egen nasjonalstat - en inndeling av menneskeheten som bare delvis handler om kulturell, språklig og økonomisk samhørighet, og derfor også langt på vei er en abstrakt forestilling. Noen grensesteiner, noen papirer som noen har skrevet noe på, en felles forståelse av at vi er oss og ikke dem. Bortsett fra det: ikke stort. Så er det da ikke et mysterium? Kjærligheten til et annet enkeltmenneske spør ikke hvor det bor, men vår lojalitet til land og folk følger altså lydig disse symbolske, mosegrodde grensesteinene som stenger oss inne/ute, enten det dreier seg om fotball, Grand Prix, bombing av Serbia, rosemaling, hvalfangst eller bygging av nasjonalformuen.

I EN TID DA VI KAN SITTE og se populærvitenskapelige tv-programmer som dissekerer våre mest menneskelige følelser som forelskelse og kjærlighet til våre barn og forklarer dem med utviklingsteori, er nasjonalfølelsen fortsatt en stor, hvit flekk i min forståelse av verden rundt meg. Mysteriet blir ikke mindre av at både vår egen og andres nasjonalisme er et relativt nytt påfunn. I Europa kan man spore nasjonalismen tilbake til det femtende århundre, da sterkt knyttet til moralsk-religiøse fellesrammer, men det er først etter den franske revolusjonen at man kan snakke om nasjonen som en kollektiv bevissthetsreferanse. Før den tid omfattet det franske ordet la nation bare adelen og de politisk privilegerte grupper, men i århundret som fulgte, kom nasjonalisme og liberal politikk til å gå hånd i hånd. Så, i kjølvannet av nasjonalromantisk diktning og folkeopplysning, kom det til en dimensjon i nasjonalismen utover den rent politiske: nasjonalfølelsen. I utgangspunktet er det ikke underlig at mennesker som har organisert seg slik at de har en viss grad av skjebnefellesskap, også knytter følelser til selve ideen om et fellesskap. At man føler sympati og solidaritet med for eksempel medborgere i en liten by på Vestlandet, sin arbeidsplass og arbeidskolleger i RIMI og sine kamerater i tippelaget, er ikke vanskelig å begripe. Man er så å si i samme båt, og det er svinaktig hyggelig med kamerater som er villige til å satse på borteseier for Tottenham. Men den antakelse at RIMI-ansatte selv under sitt banner i rødt-hvitt-og-blått og i den frie konkurransens navn, neppe ville være villige til å massakrere REMA 1000-ansatte, viser at disse nivåene av fellesskap ikke har noe i nærheten av den makt over menneskets følelser som nasjonalstaten har.

BENEDICT ANDERSON HAR i «Forestilte fellesskap» beskrevet hvordan nasjonen har antatt religionens funksjoner i den grad at den selv utgjør en moralsk størrelse. Det er denne moralske størrelsen som har gjort, og gjør, det mulig for nasjonalstaten å kreve sine undersåtters fulle oppofrelse, i noen situasjoner til og med deres liv. Han skriver at nasjonalkrigene de siste hundre årene ikke først og fremst har utmerket seg ved sin blodtørst, men ved at «så enormt mange har latt seg overtale til å gi sine liv». Sosiologiprofessor Sigurd Skirbekk skriver at denne grenseløse offerviljen ikke er der «for å forsvare et sammensurium av interesser og livsformer til et antall individer som tilfeldigvis har samme statsborgerskap» og peker på at nasjonens halvreligiøse status er oppnådd ved den nasjonale mytebyggingen. I USA og forhenværende Sovjetunionen er mytene om revolusjonene bærende for forestillingen om nasjonen som en moralsk størrelse, og i Norge er det beste eksemplet paradoksalt nok myten om Krigen og det norske folks motstand mot nazismen, hvis ideologiske etterkommere tyvlåner nettopp betegnelsen nasjonalist. At den dominerende religions moral i et land kan være i konflikt med nasjonalstatens moral, diskuteres overraskende sjelden. For eksempel ser sannsynligvis de fleste norske politikere på arbeidet for å forsvare norske interesser i utlandet som en moralsk høyverdig, ja, nærmest idealistisk oppgave. I så måte er selvfølgelig ikke den norske nasjonalstaten forskjellig fra andre, men våre folkevalgte jobber da vitterlig for at verdens rikeste land skal få enda større innflytelse og penger, til dels på bekostning av fattigere land. Det faktum at få lar seg plage for mye av dette, kan tolkes som at den nasjonalstatlige moral som opphever nasjonal egoisme til en dyd, holdes høyere enn den kristne nestekjærlighetstanken.

NOEN HEVDER, og frykter, at nasjonalstaten forvitrer, at avnasjonaliseringen gjennom overnasjonale enheter som EU vil gjøre oss («oss» = nordmenn) sårbare overfor... vel, de andre. Men med mediedekningen av tragedien på bunnen av Barentshavet friskt i minne, hvor sakens vesentlige innhold kom i annen rekke fordi det var norske dykkere som var hovedoppslaget, virker det mer som den nasjonale mytebyggingen vil sørge for at både EU-medlemskap og de mosegrodde steinene i øst skal få ligge i fred en stund. Det er alltid mystisk å høre på når tretti tusen presumptivt intelligente mennesker på Ullevaal Stadion synger med tårene i øynene: «Vi gir alt, alt for Norge - ofrer alt om vi må.» Men det mest mystiske er selvfølgelig når en kjenner klumpen i halsen selv.