Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nasjonalgalleriet farvel

Den allmektige Sune Nordgren har fjernet hele skulptursamlingen.

«... OG SINDET HIGER kuldskjært tilbake til glæderne inden fire vægge. En slik dag indbyr til vandring i Nationalgalleriet.» Det er Jens Thiis som i 1912 er på vandring. Nationalgalleriets dynamiske og legendariske direktør. Han presenterer stolt sin samling. «Man berøres straks behagelig av billedernes koloristiske sammenheng indbyrdes,» skriver han.

I all stillhet har det gått for seg en revolusjon akkurat der Jens Thiis svinger inn til «billedernes koloristiske sammenheng» «inden fire vægge». Nasjonalgalleriet eksisterer nemlig ikke lenger. Det er blitt en del av en museumsgigant, en slags blekksprut som ligger utover hele byen: Samtidsmuseet, Kunstindustrimuseet, Arkitektmuseet, Nasjonalgalleriet er slått sammen til en imaginært museum. Alle direktørene er sagt opp, eller stille og rolig blitt seniorkonsulenter. På toppen av hele denne mastodont sitter en mann: Sune Nordgren. «Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design» heter det nå. Og der kommer flere museer til. Nordgren er hentet inn, «headhunted», fra England.

I høst åpnet en utstilling av kunst fra Italia «Amor - Roma». I anledning åpningen kunne Sune Nordgren, sammen med en stolt Anniken Thue presentere skulptursamlingen i ny og uvant skikkelse. Den gamle avstøpnings-samlingen som egentlig holdt hus her da Nasjonalgalleriet flyttet inn i 1882 i «Skulpturmuseet» - denne samlingen var borte. Forduftet. Dette var Nordgren tilsynelatende veldig stolt av. Folk så seg forundret om.

Det som hadde vært selve kjernen i Nasjonalgalleriet - kontakten med den klassiske kunst, de plastiske avtrykk av Europa fra Hellas, Roma og renessansen - de var borte. Dette ble ansett som en bedrift. Man hadde ryddet opp.

SKULPTURENE I BYGNINGEN som dannet midtpartiet i Nasjonalgalleriets nåværende hus - dem har man kjørt ut. Vekk med dem. For europeisk skulpturhistorie har ingen verdi mer. Ikke Fidias, ikke «Lansebæreren» eller «Vognstyreren fra Delfi», ikke Gatemelatta, den mektige rytterstatue fra renessansen, ikke skulpturer fra Partenon og Firenze. Vekk med det.

I likhet med Jens Thiis må jeg skildre en vandring der «sindet higer kuldskjært til glæderne inden fire vægge»: Gå inn en førjulsdag mens elever fra en tegneskole sitter ivrig og iakttar hvordan skulpturen Contraposisjon svinger opp fra plinten, eller se renessanseportrettenes forfinede linjespill når du beveger deg rundt det. Stemningen av historie, av menneskehetens ypperste frembringelser i rommet, av proporsjonenes skjønnhet, av linjenes harmoni når du beveger deg forbi i salen. Denne tause tale fra seklene. Skaffet til veie i landets ungdom etter 1814 for at vi også her i nord «under norderpol» skulle fornemme vår tilhørighet til Europa, til Homers og Dantes verden.

Så, gjennom denne tause, talende sal kom man inn i biblioteket. Et av landets hyggeligste rom. En stilltiende kultur med tililende hjelpende ånder som skaffet hva som helst frem. Og bøkene som du kunne lete i, slå ned på fremmede malere du ikke kjente eller utdype kunnskap. De store bordene, hviskende samtaler av konservatorenes nikk over folieutgavene. Mens sneen falt der ute, dalte den store kunst ned her inne i Nasjonalgalleriets bibliotek.

ALT DETTE ER i dag borte. Det var her inntil for litt siden. Alt dette på grunn av en svenske. Joda. De leste riktig. Den allmektige Nordgren har fjernet hele den pokkers skulptursamlingen. Den er kjørt bort og lagret et sted og skal «kanskje» vises et sted i Lodalen. Hvordan går dette an? Joda, dette går an fordi man som moderne menneske føler seg helt overlegen overfor historien. Man rangerer vår tid som det høyest oppnåelige av erkjennelse og lar fortiden seile sin egen sjø. Vekk med den.

Det som også gir en slik handling passerseddel, er at her skal samtidskunsten inn. Her skal kanskje til og med jeg inn. Så skulle man være glad. Samtidsmuseet var jo en fiasko. Men i stedet for å gjøre noe med det, setter man opp vår tid mot fortiden og lar samtiden seire. Unødvendig og ydmykende. Det er mulig det er naturlig for en hel del samtidskunstnere å fortrenge århundrenes gang. Alt det største av det vi står på skuldrene av - men for meg synes det både klønete og unødvendig, ja, inneholder en uhyre arroganse slik å skufle ut den plastiske tradisjon.

Argumentet om at man kan dra til Roma og se originalene der, holder ikke. Turiststrømmen har gjort sitt. Det er ikke tid til å studere i museene. Horder av japanere skyller forbi. Nei, muligheten for, rett fra gaten der man «higer kuldskjært» til «glæderne inden fire vægge», å gå inn og se, er tatt fra oss. Dette betraktes som et fremskritt. At Sune Nordgren skulle være så kortsynt at han bare synes europeisk kunstindustri er interessant, holder jeg for usannsynlig. Ikke bare skulptursamlingen skal nå vekk. Hele første etasje i Nasjonalgalleriet skal bli samtidsmuseum. Neste gang du kommer inn der, er det nok installasjonene som hersker.

SELVE PERLEN - Munchsalen i 2. etg. - skal etter sigende vekk. Samme hr. Nordgren har uttalt at kanskje ikke Munch er en så stor kunstner allikevel. Nå skjønner vi at i Nasjonalmuseet kan alt skje. Absolutt alt. Salene er stengt for øyeblikket. Der inne går en mann som i allmektighet er større enn alle som har vært sjef i huset. At man har vært så naiv å gi et enkeltmenneske så stor makt må bero på en rekke glipp: administrativt, fagmessig og ansettelsesmessig. Hvordan er det da, Sune Nordgren, når vi nu nærmer oss jubileet for vår frigjøring fra svenskene og sitter alene midt inne i et tømt Nasjonalgalleri og kunne sjonglere med historie, fortid, nutid og kunne heve seg over det hele i egen allmektighet? Hvordan er det i leketøysbutikken? Denne oppgaven er jo helt utenom hva et enkeltmenneske kan makte.

I inngangspartiet står skulpturer av Jens Thiis, Sigmund Willoch, Knut Berg og Tone Skedsmo. De skal være glade hvis de får stå der fortsatt så feil som de har tatt og så avlegs som de nå må være. Og Nasjonalgalleriets venner? De har fått beskjed om at de ikke lenger får kalle seg dette. For Nasjonalgalleriet eksisterer ikke lenger. Nå resirkuleres historien inn i et nytt verdensbilde der ett ego får utfolde seg med full offentlig velsignelse. Lykke til.

Og nye bilder, nye kunstverk. Der skal ikke kunstnerne lenger være med å bestemme hva som skal kjøpes, for der skal Nordgren ha siste ord til hver minste skulptur og hver minste tekopp.