Nasjonalgalleriets undergang

DE FLESTE som skriver om tilstanden ved det som før het Nasjonalgalleriet, er utelukkende opptatt av den nye «basisutstillingen». Noen er begeistret, andre sjokkert. Noen gleder seg med rette over moderne bilder som endelig er kommet opp av lageret. Andre klager over at endog Munch-salen er blitt ofret (men hva skal vi med så mye Munch? blir det svart, vi har jo Munch-muséet! Som kjent er det stengt på ubestemt tid.) Noen synes denne blandingen av nytt og gammelt er forfriskende, andre at den er avskyelig. Altså: bare den velkjente kivingen mellom gammeldags og moderne smak? De som bare er opptatt av dette, har allerede bitt på det agnet som Norgren-Bjelland & Co har lagt ut. Da tildekkes nemlig hovedsaken: At Nasjonalgalleriet er blitt avskaffet og erstattet av et postmodernistisk opplevelsessenter, der oppiggende utstillinger er det eneste som teller. Da gjelder det selvsagt at folk flest «snakker om» dem og viser sterke reaksjoner - jo mer snakk og bråk, desto bedre!

I ALLE KULTURLAND er nasjonalgalleriet en klart definert historisk institusjon, som har ansvaret for permanent og representativ visning av landets billedkunst gjennom tidene, i historisk kontekst. Et bredt kunstelskende publikum setter pris på alltid å kunne komme tilbake der grunnstammen er - til avveksling med de mange kunsthallene for stadig skiftende utstillinger. For kunsthistorisk forskning og kunststudenter er en slik institusjon uunnværlig, like uunnværlig som andre basisinstitusjoner med ansvar for å hegne om kulturarven: nasjonalbiblioteket, nasjonalarkivet, de sentrale historiske museene, osv. Slik fungerte også vårt Nasjonalgalleri gjennom mange generasjoner. Med 420 000 besøkende i året lå det på topp i publikums gunst. Det skjedde ofte fornyelser i presentasjon, og mange spennende utstillinger kom i tillegg. Men grunnstammen var på plass i full bredde, til nytte for publikum, forskere og pedagogiske opplegg. Også hos oss var det en levende og utviklingsdyktig institusjon. Det som manglet, var især mer plass og romsligere budsjetter. Det kom først da ødeleggelsen ble lansert.

NÅ HAR Norge som eneste land i Europa avskaffet sitt Nasjonalgalleri og omgjort det til en kunsthall. Publikum strømmer fortsatt til - det er jo mange skuelystne også ved Ground Zero. Men det meste av vår billedkunstneriske arv er blitt forvist til lageret. Den nye visningen er et ahistorisk potpurri med forkjærlighet for sjokkontraster. Institusjonen er blitt ubrukelig for forskning, biblioteket stengt. Hverken toppledelse eller styre har noen fagkompetanse i norsk kunsthistorie. Ekspertisen i den norske fagstaben er skjøvet på sidelinjen av en autoritær ledelse.

Hvor lenge skal vi finne oss i det?