Demokratiets utfordring

Nasjonalistenes internasjonale

Står den liberale verdensorden for fall? Mange sterke krefter vil den til livs når nasjonalister fra mange land snakker et felles språk, skriver Morten Strand.

MYE Å SNAKKE OM: Russlands president Vladimir Putin (til venstre) og ungarns statsminister Viktor Orban. Foto: Puzzlepix/REX/NTB scanpix
MYE Å SNAKKE OM: Russlands president Vladimir Putin (til venstre) og ungarns statsminister Viktor Orban. Foto: Puzzlepix/REX/NTB scanpixVis mer
Kommentar

Det er ikke noe nytt at den russiske presidenten Vladimir Putin utfordrer vestlige, liberale, demokratiske verdier. Men det var nytt da han før G-20 møtet i Japan sist helg uttrykte seg som et speilbilde av EUs aspirerende diktator, den ungarske statsministeren Viktor Orban. I et intervju med Financial Times sa Putin at de liberale ideer er døende fordi de ikke lenger gjenspeiler folks ønsker og ideer. Liberale ideer er «i konflikt med interessene til en overveldende majoritet av befolkningen», sa Putin. Og følte seg åpenbart på riktig side av historien.

Putins beskjed er at det liberale demokratiets tid er i ferd med å renne ut, og at folk vil tilbake til ei tid med mer tradisjonell identitetspolitikk, og at særlig en liberal innvandringspolitikk, som han mener EU har praktisert, er en av røttene til det onde. Han snakker i realiteten det samme språket som Viktor Orban, mannen som har fyrt opp velgerne om «den muslimske fare», uten at praktisk talt noen flyktninger - muslimer eller andre - har fått opphold i Ungarn. Orban er mannen bak det selvmotsigende begrepet «det illiberale demokrati». De to - Putin og Orban - snakker det samme språket, bare speilvendt. Men målet er det samme, å undergrave det liberale demokratiet, i sine respektive hjemland, og - til slutt - i EU.

Putin snakker med megafon til sitt eget russiske publikum, mens Orban forsøker å finne et mer subtilt uttrykk for sin egen variant av et mangelfullt demokrati, siden han under alle omstendigheter også må snakke til EU. 3, 5 prosent av Ungarns BNP er tross alt EU-subsidier. Og siden Orbans språklige påfunn i beste fall bare er halvt demokratiske, så kan det være på sin plass å minne om et gammelt jødisk ordtak, basert på dette folkets spesielle erfaringer: «En halv sannhet er en komplett løgn», heter det i ordtaket. Det «illiberale demokrati» - nettopp fordi det bare er et halvveis-demokrati - har altså lite med et ekte demokrati å gjøre, selv om det i land som både Ungarn og Russland regelmessig holdes valg.

Det er fordi demokratiet i sitt vesen og utgangspunkt er liberalt. Demokratiet forutsetter blant ennet åpne valg, fri presse og uavhengige domstoler. Det forutsetter et åpent samfunn, og politiske ledere som ikke ljuger mer enn de forteller sannheten. Og tida for det liberale demokratiet - selv om det nå er truet i både Russland, Ungarn, Polen, Tyrkia, Filippinene, Brasil, og i Donald Trumps USA - er neppe over.

Men det er under press. Før valget til EU-parlamentet i mai trommet italienske Matteo Salvini, franske Marine Le Pen, nederlandske Geert Wilders, og høyre-populistiske ledere fra en rekke EU-land sammen i Milano. Denne «nasjonalistiske internasjonale» skulle mobilisere velgere over hele EU for å prøve å velte den stadig mer vaklende orden i unionen. Det klarte de ikke slik de hadde håpet, for valget, som hadde historisk høy valgdeltakelse, ble også et mobiliseringsvalg mot de høyre-radikale og nasjonalistiske kreftene i EU. Det ble de grønne som vant valget, og ikke de høyre-radikale.

Likevel, i de tradisjonelle demokratiene, som i Trumps USA, Storbritannia med sin brexit, og med de store høyre-radikale bevegelsene i Frankrike og Italia, skyller en bølge av misnøye og oppbrudd over land og folk. Da Trump ble valgt i 2016 trodde for eksempel bare hver 4. Trump-velger at deres mann hadde «god dømmekraft». Mens fire av fem mente han ville bringe forandring. Forandring - nærmest for enhver pris - var altså viktigere enn i hvilken retning forandringene gikk, for Trumps velgere. Det var et tegn i tida.

I de gamle diktaturene, som Russland og Ungarn, ser vi et litt annet mønster. Der er det identitets-politikk, og verdi-baserte budskap, som appell til familie-verdier og homofobi, som selger best til store velgergrupper. Den tradisjonelle nasjonalismen står sterkt i Russland, med troen på seg selv som bærer av den eneste sanne kristendom. Og i Ungarn, som historisk her stått imot slaviske, germanske og romanske naboer, og overlevd som ideen om en etnos, i mer enn 1000 år.

Men prisen for denne nasjonale rusen i Ungarn er høy, der en gryende ett-parti-stat under Orbans Fidez-parti, etablerer et system som blander politikk og økonomi, slik at korrupsjonen øker. Der man legge press på akademia og presse, og har et rettsvesen som er under politisk press. I år degraderte menneskerettighetsorganisasjonen Freedom House EU-landet Ungarn fra å være et «fritt» land, til bare å være «delvis fritt». Og landet sank ned til en 87. plass på en indeks over pressefrihet. Det er prisen for det «illiberale demokrati».

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.