Nasjonalmuseet som tvangstrøye

ETTER Å HA LEST

direktør Sune Nordgrens artikkel «Tvangstrøye med vinger» skjønner jeg at ledelsen ved vårt nye nasjonalmuseum for kunst lever i sin egen institusjonelle virkelighet.

Metaforikken taler for seg, og er neppe tilfeldig. Tvangstrøyer er utrivelige ting, og avgjort en beklemmende affære, spesielt når man blir utesket om hvorfor Nasjonalmuseet ikke lenger ønsker å ha kunstnere som sakkyndige i sine innkjøpskomiteer.

I forbifarten bringer han allikevel innkjøpspolitikk på banen, men på en høyst unnvikende og uspesifikk måte. «Et nasjonalmuseums innkjøpspolitikk er alles anliggende», hevder han. Hva nå det skal bety. Det kan neppe bety at det er alles anliggende å skulle bidra med sakkyndige uttalelser ved museets innkjøp av kunstverk. Heller ikke at kunstnerne skal inneha en slik funksjon. Nei, «alles anliggende» handler om å delta i en debatt om de innkjøpte verker, etter at museet har innkjøpt dem.

Men her klemmer tvangstrøyen, mer enn at poetiske vinger vokser frem. To sentrale punkter peker seg ut. Det ene handler om hvem som skal velge de sakkyndige medlemmene til innkjøpskomiteene, det andre berører komitemedlemmenes faglige kompetanse. Begge punkter er tydeligvis et ikke-tema for Sune Nordgren. Men det er faktisk «alles anliggende» at dette blir avklaret. Dessuten er det i høyeste grad et anliggende for alle norske kunstnere, kunsthåndverkere og andre som jobber profesjonelt med kunstrelevante virksomheter.

ER DET IKKE SNART

på tide at direktøren avklarer sin og museets oppfatning på de punkter? Som han selv sier: «innkjøpspolitikken er alles anliggende». Har vi ikke da krav på en begrunnelse? Eller er arrogansen på det punkt så stor at bare museumsledelsen mener seg kompetent til å forstå den? Det er godt mulig at kunstnerne ikke vil skjønne bæret av den, men begrunnelsen burde iallfall være et anliggende for vår kulturminister, for hvem det er et overordnet politisk ansvar at innkjøpskomiteene for det nye museet får kompetente medlemmer.

Naturligvis er det ikke så enkelt å skulle begrunne den helt unike kompetansen hos museets stab, med det til følge at kunstnerne fremstår som inkompetente. Allikevel er en avklaring nå tvingende nødvendig, før museet blir operativt i sin nye identitet. Hvis ikke er «tvangstrøyen» en treffende metafor. Men mest velegnet for direktøren, særlig når han ser at det vokser vinger på den. For vingene vil gjøre det enklere for ham å administrerer tvangen.

Tvangstrøyer, med eller uten vinger, er et redskap for makten. I dette tilfelle dreier det seg om institusjonell makt på det kunstneriske feltet. At denne makten nå også utvikler vinger, er en institusjonell gevinst. Men for kunstnerne representerer det bare en mer spissfindig undertrykkelse.