NASJONALROMANTIKK: Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane i mai. Foto: Geir Bølstad / Dagbladet
NASJONALROMANTIKK: Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane i mai. Foto: Geir Bølstad / DagbladetVis mer

Nasjonalromantikk er identitetspolitikk

Den nasjonale beretningen om en egen norskhet med folkeeventyr, landsmål og bunader. I dag ville vi kalt dette identitetspolitikk.

Meninger

Dette er en fortelling om frigjøring gjennom identitetsbygging. Det er en fortelling om individet og «de andre». Det er en fortelling som gjentar seg og gjentar seg i menneskenes historie. Den har ingen slutt, i hvert fall ingen enkel slutt. Vi starter med et veldig samtidig eksempel:

Spaltist

Guri Jørstad Wingård

er samfunnsforsker og sakprosaforfatter og har en doktorgrad i pedagogikk med vekt på analyse av politisk debatt.

Siste publiserte innlegg

Det siste halvåret har vi vært vitner til en bemerkelsesverdig prosess. En etter en kom den enkeltes stemme og beretning. Kvinne etter kvinne. Me too. Me too. Det vokste fram en kollektiv erkjennelse av at de individuelle beretningene hørte sammen og var en fortelling om urett. Fortellingen fikk kraft. Den var ikke lenger splittet opp og usynliggjort i enkeltindividers skam og fellesskapets fornektelse og bagatellisering. Ordets kraft førte til maktmisbrukeres fall. Bevisstgjøringen gjennom denne bevegelsen har endret oss.

For det er en gjenganger i menneskenes historie at det gjennom å dele individers enkeltfortellinger skapes nye forståelser, nye begrep om fellesskap og om beretningenes betydning. Minoritetsgrupper blir synlige gjennom å kjede sammen sine fortellinger. Det oppstår et «vi» med en røst som krever å bli hørt. Da er det ikke lenger bare ett og ett «jeg» stilt overfor alle «de andre». Delingen av fortellingene synliggjør forbindelser og viser strukturelle forholds betydning for den enkeltes og dermed for vår alles historie. Slik skapes mulige utgangspunkt for kritikk, kamp og endring. Så blir selve fortellingen en annen. Maktstrukturer kan rystes, nye rettigheter og muligheter forankres og begrunnes i en ny fortelling, der «jeg»-ene ikke lenger kjemper mot alle «de andre», men er forbundet, formidlet og forstått. Litt mer og litt mer.

Slik måtte for eksempel også forståelsen av «Norge» og «det norske» gjenskapes gjennom fortellingene mot slutten av 1700-tallet og over på 1800-tallet. Denne lille, ulendte, bortgjemte utkanten i det dansk-norske rike under en eneveldig dansk konge, trengte en nasjonsbyggende beretning som forente bønder og fiskere, telemarkinger og trøndere – trakk linjer mot høymiddelaldersk storhetstid og vikingblod – og som videre ut over 1800-tallet utvidet den nasjonale beretningen om en egen norskhet med folkeeventyr, landsmål og bunader. For å bli et faktisk «folk» måtte en fellesberetning som favnet enkeltbitene til. Nasjonsbyggingens historie er dermed også demokratiseringens historie, gjennom å identifisere et «folk» som kunne og burde styre seg selv og frigjøre seg fra andre nasjoners styre. I dag ville vi kalt dette identitetspolitikk.

Og så vet vi jo også så godt hvordan denne fortellingen alltid har sine begrensninger, der den samtidig som den forente og bygget en nasjon, alltid dro grensene mot noen «andre» - «de andre», som enten ikke ble definert inn i den nasjonale fortellingen eller inkludert i demokratiets kjerneidé om det forente folket som skulle styre og stemme. Vi vet det jo. Jøder og jesuitter, samer og kvener, eiendomsløse og kvinner…. Det er alltid noen «andre». Alltid.)

Men disse frigjøringsfortellingene med markering av krav og etablering av identitet og dermed bevisstgjørende synlighet har to sentrale begrensninger. Frigjøringsfortelingens regnskapsside. Den tar vi nå:

Identitetspolitikken presiserer en gruppes kjennetegn. Når jeget frigjøres gjennom denne politiserte identitetsrammen, så reduseres også noe av individets frihet til å forme og velge seg selv, individuelt og kanskje avvikende fra denne framkjempede fellesidentiteten. Historien har vist oss at dette ofte må til. Men dilemmaet kommer etterpå, når vi som samfunn både skal ta beskyttelse av minoritetsrettigheter og kampsaker på alvor, men samtidig gi rom for at det er mange måter å være på og leve på innenfor disse gruppene. Avvikene fra den definerte identitetsrammen kan tolkes som svik mot den opprinnelige kampsaken. Kan en virkelig i frihetens navn velge å gå med hijab? Kan en i frihetens navn som kvinne velge å jobbe deltid? Finnes det en «riktig» måte å leve som homofil i dag? Er er det gitt at den felles frigjøringen må kreve reduksjon av den enkeltes frihet?

Videre, når identitetspolitikk brukes som begrunnelse for en «oss selv først»-politikk, slik vi har utallige eksempler på i fortid og samtid - og når framkjempede rettigheter forankres i gruppetilhørighet, framfor i allment menneskeverd, så skjerpes grensene mot «de andre», altså de utenfor min erklærte gruppe, nasjon, religion osv... Dermed undergraver vi både individets og den enkelte gruppes universelle identifikasjon og mulige solidaritet med alle «de andre», nemlig der vi alle med våre variasjoner regnes som beskyttbare individer med rettigheter, fordi vi er mennesker, ikke (bare) fordi vi tilhører en bestemt privilegert gruppe, akkurat nå.

Det er lett å glemme når man selv sitter på privilegiene, at det bare er likeverd som kan beskytte oss alle i fortellingens fortsettelse. I dette universelle – «All men are created equal» - ligger selve vernet av mennesket, individet og fellesskapet. Det må ikke gå tapt.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook