DEBATT

Nasjonalromantikk er identitetspolitikk

Den nasjonale beretningen om en egen norskhet med folkeeventyr, landsmål og bunader. I dag ville vi kalt dette identitetspolitikk.

NASJONALROMANTIKK: Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane i mai. Foto: Geir Bølstad / Dagbladet
NASJONALROMANTIKK: Aurlandsfjorden i Sogn og Fjordane i mai. Foto: Geir Bølstad / Dagbladet Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

Dette er en fortelling om frigjøring gjennom identitetsbygging. Det er en fortelling om individet og «de andre». Det er en fortelling som gjentar seg og gjentar seg i menneskenes historie. Den har ingen slutt, i hvert fall ingen enkel slutt. Vi starter med et veldig samtidig eksempel:

Det siste halvåret har vi vært vitner til en bemerkelsesverdig prosess. En etter en kom den enkeltes stemme og beretning. Kvinne etter kvinne. Me too. Me too. Det vokste fram en kollektiv erkjennelse av at de individuelle beretningene hørte sammen og var en fortelling om urett. Fortellingen fikk kraft. Den var ikke lenger splittet opp og usynliggjort i enkeltindividers skam og fellesskapets fornektelse og bagatellisering. Ordets kraft førte til maktmisbrukeres fall. Bevisstgjøringen gjennom denne bevegelsen har endret oss.

For det er en gjenganger i menneskenes historie at det gjennom å dele individers enkeltfortellinger skapes nye forståelser, nye begrep om fellesskap og om beretningenes betydning. Minoritetsgrupper blir synlige gjennom å kjede sammen sine fortellinger. Det oppstår et «vi» med en røst som krever å bli hørt. Da er det ikke lenger bare ett og ett «jeg» stilt overfor alle «de andre». Delingen av fortellingene synliggjør forbindelser og viser strukturelle forholds betydning for den enkeltes og dermed for vår alles historie. Slik skapes mulige utgangspunkt for kritikk, kamp og endring. Så blir selve fortellingen en annen. Maktstrukturer kan rystes, nye rettigheter og muligheter forankres og begrunnes i en ny fortelling, der «jeg»-ene ikke lenger kjemper mot alle «de andre», men er forbundet, formidlet og forstått. Litt mer og litt mer.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer