EMOSJONELT: Kraftledninger går på kryss og tvers over det ganske land. Men dette er ingenting mot den nasjonale kraften Hardanger ble i besittelse av takket være Tidemand og Gudes maleri Brudeferden i Hardanger, skriver kronikkforfatteren.
EMOSJONELT: Kraftledninger går på kryss og tvers over det ganske land. Men dette er ingenting mot den nasjonale kraften Hardanger ble i besittelse av takket være Tidemand og Gudes maleri Brudeferden i Hardanger, skriver kronikkforfatteren.Vis mer

Nasjonalromantikk

KRAFTLEDNINGENE: Det symbolske i bunader og fjordlandskap ligger bak motstanden i Hardanger, ikke lokale interesser og naturvern.

|||ETTER OVERSKRIFTENE i mediene kunne man lett tro at regjeringen akkurat er blitt stoppet i å rasere store deler av landet. I visshet om at nasjonen aldri lenger ville bli det samme, reiste folket seg massivt mot regjeringen som ville ofre all natur på fremskrittets alter.

I realiteten innebar regjeringens opprinnelige forslag at kraftlinjer ville bli trukket i hovedsak godt borte fra selve Hardangerfjorden og kun over et par av de trangeste og minst populære fjordarmene. Alternativet med sjøkabel synes faktisk å få større konsekvenser for vel så mye natur og for flere mennesker, der disse kablene vil gå opp og ned av vannet.

Regjeringen falt for en folkeoppstand, men det var et folk som handlet verken i egeninteresse eller for et generelt vern av naturen som sådan. Det var en annen faktor som var avgjørende her. Akkurat da vi trodde at kulturrelativismen og det multikulturelle synes å ha overtatt vår identitet, oppdaget vi at nasjonalromantikken slett ikke var død.

STOLTENBERG & CO tapte ikke for radikale miljøforkjempere, men for Tidemand og Gude og deres Brudeferd i Hardanger. Regjeringens planer ble ikke slått tilbake med logiske argumenter, men blåst bort av de emosjonelle naturkreftene som feier gjennom I. C. Dahls hardangermalerier. Milliardene fyker av gårde ikke takket være sterke pressgrupper, men på grunn av kraften i bunader og fjordlandskap og nasjonale drømmer.

Artikkelen fortsetter under annonsen

MER ENN NOE ANNET definerte nasjonalromantikkens malere hva vår norskhet besto av. Noen landskaper er nemlig ikke bare viktigere enn andre, de er mer norske enn andre. Og Hardanger er det norskeste av det norske. Høyspentmasser går allerede på kryss og tvers over det ganske land, over fjell og åkre, rett gjennom granskogen i Nordmarka, gjennom forsteder og potetåkre, men dette har aldri nådd verken overskrifter eller regjeringskontor. Lørenskog, Åsane og Spydeberg er nemlig ingenting mot den nasjonale kraften som Hardanger ble i besittelse av, takket være det vellykkede nasjonalromantiske og nasjonsbyggende prosjektet.

DET ER LIKEVEL en nokså selektiv forståelse av hvordan selve det norske urland skal ivaretas, der de norskeste av alle nordmenn, innbyggerne i dette norskeste av Norge sitter med mye av definisjonsmakten. Mens kraftledninger over et par av de minst kjente hardangerfjordarmene likestilles med nasjonens endelige moralske forfall, er derimot en bro rett over Norges nasjonalfjord i god nasjonal ånd.

Alle gode nordmenn må forstå hvordan monstermaster ødelegger Norges nasjonallandskap, mens en monsterbro forskjønner det. For de av oss som ikke tar denne nasjonale logikken intuitivt, har hardingene hjulpet oss ved å møte opp i nasjonalbunader foran Stortinget for i sann nasjonal ånd å kjempe for bro og mot kraftlinjer.

NÅ SOM REGJERINGEN har tapt for nasjonalromantikken og må utrede seg vekk fra kraftlinjene over Hardangerfjordens ytterarmer, står andre kystsamfunn i kø for at ytterligere milliarder skal brukes til å få alle kabler mest mulig vekk fra alt og alle slik at man fremdeles kan tro at man lever i Tidemand og Gudes glansperiode. Men her har regjeringen likevel minimalt å frykte.

Like lite som nasjonalromantikkens kunstnere brydde seg om kysten av Trøndelag, skogene på Østlandet eller Finnmarksvidda, berører dette essensen av vår nasjonale bevissthet i dag. Folket kan følgelig ikke bry seg mindre.