Nasjonalt tolkeregister

Vi trenger bedre kvalifiserte tolker i norske rettssaler.

DIREKTØREN FOR Oslo Tingrett, Stein Arne Nilsen, sier til Dagbladet 2. oktober at i Oslo Tingrett benyttes tolker fra tolkeregisteret i 95 prosent av meddomsrettssakene med tolk. Det høres fint ut, men la oss ta en liten kikk på hva dette registeret inneholder. I Norge i dag er det registrert tolkebehov på over 100 språk, men det finnes kun 93 statsautoriserte tolker fordelt på 16 språk. I registeret står det også oppført mange andre mennesker. Disse har i verste fall bare avlagt den såkalte ToSPoT-prøven, som står for tospråklig sjekk av potensielle tolker og et lite tredagers kurs som omhandler tolkens ansvarsområde. Uttrykket potensielle tolker er viktig i denne sammenheng, for det eneste sistnevnte gruppe har gjennomgått er en relativt enkel ordforrådstest, samt nevnte kurs. Men som kjent handler tolking om veldig mye mer enn å ha et enkelt ordforråd på begge språk. For å tolke i retten, er det nødvendig med rettsterminologi, for å tolke ved legebesøk er det nødvendig med medisinsk terminologi osv. Men spesialterminologi er heller ikke nok. Tolken må også ha en forståelse for sammenhengen i det som blir sagt og kunne tolketeknikk - tolke flytende og raskt slik at han i minst mulig grad forstyrrer kommunikasjonen. I tillegg kommer en bevissthet rundt etiske forhold, som at han for eksempel avstår fra et oppdrag han ikke kjenner seg kompetent for. Som forsker har jeg opplevd rettsforhandlinger der retten har gått over til å snakke engelsk fordi tolken har vært ubrukelig.

Artikkelen fortsetter under annonsen

TOLKETEKNIKK innebærer blant annet en god minnekapasitet og gode turtakingsstrategier. Minnekapasiteten skal gjøre tolken i stand til å gjengi alt som blir sagt. Gode turtakingsstrategier gjør at han evner å ta tur i samtalen på en slik måte at han i minst mulig grad forstyrrer dem som snakker sammen. Kjennskap til de tolkeetiske retningslinjene er også viktig. Der står det blant annet at tolken skal være upartisk og ikke tillate at egne holdninger eller meninger påvirker arbeidet. Under mine undersøkelser av politiavhør har jeg opplevd en tolk som bare satt og lo under et politiavhør da siktede med sterke uttrykk anklaget politiet for rasisme. Tolken følte seg tydelig beklemt over siktedes skjellsord - hun håndterte med andre ord ikke denne litt pinlige situasjonen.

TOLKEN SKAL heller ikke utføre andre oppgaver enn å tolke under oppdraget, men jeg har vært til stede under politiavhør der tolken fungerer som en slags hjelper for polititjenestemannen og på eget initiativ stiller siktede spørsmål. Dette er eksempler på tolker som ikke kjenner sin rolle som tolk. Resultatet er at siktedes rettssikkerhet trues. Jeg har også overvært rettsforhandlinger der siktede trolig ikke har blitt forstått, fordi tolken ikke har evnet å gjengi tiltaltes forklaring på et forståelig og sammenhengende norsk. En ukvalifisert tolk kan således ha konsekvenser for en person som ikke snakker rettens språk sine muligheter til fullt ut å bruke de muligheter den norske loven gir ham til å få frem tvil og formildende omstendigheter. Men ukvalifiserte tolker er ikke bare et problem for dem som ikke behersker norsk. Det representerer også et alvorlig problem for en tjenestemann eller fagperson som skal overholde sin plikt i henhold til forvaltningslovens og særlovenes bestemmelser om informasjons- og veiledningsplikt og om personers rett til å uttale seg. I mange tilfeller får disse ikke gjort jobben sin. Jeg har snakket med en tolk som tolket i retten for første gang ganske nylig. Hun var ikke spesielt fornøyd med sin prestasjon. Det overrasket henne imidlertid at dommeren ga uttrykk for at han var svært fornøyd, og hun mente han ikke kunne være særlig godt vant.

DET FINNES INGEN egen utdanning for rettstolker i Norge, og det finnes heller ikke en utdanning som leder frem til statsautorisasjonsprøven, ikke en gang en etablert grunnutdanning. Utdanningsmulighetene innenfor tolkeyrket generelt er således svært begrensede. Det gjør at blant annet rettssalen fungerer som en opplæringsarena for en del tolker der de lærer seg faget underveis. Det sier seg selv at en slik situasjon representerer et betydelig rettsikkerhetsproblem knyttet til kontradiksjonsprinsippet, som sier at ingen skal dømmes uten først å ha blitt hørt. I det norske rettsvesen blir trolig mange mennesker ikke hørt, fordi tolken mangler de nødvendige kvalifikasjonene. Noe av årsaken til en slik situasjon, er trolig en mangelfull forståelse av hva tolkefaget er. Det synes nemlig å herske en svært uheldig misforståelse blant en del folk, og det er at de setter likhetstegn mellom en tospråklig person og en tolk. Men det er altså ikke slik at tospråklige også automatisk er tolker. Tolkefaget er et svært krevende fag, og bak en god tolk ligger det veldig lang trening og mye kunnskap. Hovedproblemet er slik jeg ser det, at tolk ikke er en beskyttet tittel. I prinsippet kan hvem som helst titulere seg med tittelen tolk slik tolkeregisteret også gjenspeiler.

PÅ NETTSIDENE www.tolkeportalen.no der registeret er operativt, står det følgende: «Nasjonalt tolkeregister er et redskap for tjenesteyterne i offentlig sektor til å sikre lik behandling i kommunikasjonen med minoritetsspråkelige i det norske mangfoldsamfunnet.» Det er imidlertid vanskelig å se for seg at et register, som i hovedsak består av tospråklige av varierende kvalitet, skulle kunne sikre lik behandling. Videre er Nasjonalt tolkeregister ment å være et allment tilgjengelig innsynsregister med informasjon om tolker og deres kvalifikasjoner i tolking mellom norsk og andre språk. Det er uheldig å kalle dette et register med informasjon om tolker all den tid vi ikke vet noe om mange av de registrerte sine tolkefaglige ferdigheter. En bedre betegnelse for disse ville være tospråklige hjelpere.Et slikt register er et steg på veien mot en bedring av rettssikkerheten. Men slå oss til ro, det kan vi først den dagen tolkeutdanningen blir satt på dagsordenen og vi kan fylle registeret med kvalifiserte tolker.