Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

- Nasjonalteatrene er profilløse

KØBENHAVN (Dagbladet): - Et nasjonalteaters selvforståelse må ikke hvile på gullbuer og lysekroner. Når vi lever i en verden der selve nasjonsbegrepet er i endring mot en flerkulturell dimensjon, må også nasjonalteatrene forandre seg. Dagens nasjonalteater skal være for alle, sier den danske teaterkritikeren Per Theil (37).

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

Han er anmelder i den velrenommerte danske avisa Berlingske Tidende, og underviser også i medier og kommunikasjon ved Universitetet i København. Theil mener de skandinaviske nasjonalteatrene har én ting felles.

Profilløse

- Deres felles kjennetegn er at de er profilløse. De har ikke maktet å utfordre sin egen samtid eller å frigjøre seg fra sitt gamle borgerlige paradigme og legge noe nytt til sin kunst. Nasjonalteatrene har først og fremst speilet den kunstneriske krisen som har rådd i teatret på 1990-tallet, påpeker han.

- Er det en nasjonalscenes oppgave å fornye teaterkunsten?

- Hvis man med fornyelse mener å oppdatere og utfordre oss, det vil si samtida, på den dramatiske arven, så er svaret ja. Nasjonalscenen skal vise oss den høyeste kunstneriske kvalitet, og samtidig være den institusjonen som engasjerer og provoserer oss.

Begrenset

Men hvis fornyelse derimot betyr ren formeksperimentering, så mener jeg den bør komme fra andre steder enn nasjonalscenen. Nasjonalscenen vil alltid være et institusjonsteater. Det er begrenset hvor mye nytt man kan skape innenfor slike rammer. Det er ikke noe poeng å være undergrunnsteater hvis nasjonalscenen spiller det mest ville. Man kan ikke være off, hvis man ikke har noe å være off til. Nasjonalscenen skal vi på samme tid se opp til, og ta avstand fra. Den skal vise oss det ypperste av både ny og gammel dramatikk, og samtidig friste til fadermord, med påfølgende forløsning av nye, frigjorte kunstneriske krefter andre steder, sier Theil.

Forankring

- Kan ikke et nasjonalt teater i dag lett framstå som et nasjonalistisk teater?

- Nasjonalteatrene i alle de tre skandinaviske landene har, og skal ha, en forankring. For det første er de forankret i et bymessig sentrum. For det andre er de forankret i nasjonens dramatiske arv. Nasjonalscenen skal bibeholde og oppdatere kulturarven. Det skal være en garanti for at man er i dialog med sin egen historie på et høyt nivå. Vi skal til enhver tid kunne gå inn på nasjonalscenen og se nasjonens gamle og nye stykker i ypperlige oppsetninger med ypperlige skuespillere.

Det nasjonale teatrets selvforståelse skal med andre ord være at det er nasjonens historieforteller. Men det innebærer ikke at selvforståelsen skal hvile i det symbolske rommet, den borgerlige teatersalongen fra tidligere tider.

Nye grupper

Utfordringen for nasjonalscenene framover blir derfor å profilere seg ut fra noe annet enn det statiske, borgerlige paradigmet. De må på en helt annen måte åpne seg for nye aldersgrupper, og for andre publikumssammensetninger. De må ta inn over seg at dagens samfunn rommer mange kulturer, er heterogene og består av mennesker som tilpasser seg en ny internasjonalisert og globalisert verden.

- I et slikt perspektiv vil vel det enkleste være å avskaffe nasjonalteatret?

- Nei, det ville være det samme som å si at fra nå av kan du ikke lese noen klassiske danske, eller norske, romaner mer. Det ville være som å skjære livslinjen over i våre samfunn. Like så lite som vi kan unnvære et nasjonalbibliotek, nasjonalmuseum, nasjonalgalleri eller nettopp en nasjonallitteratur, kan vi unnvære et nasjonalteater.

Jeg mener ikke at nasjonalscenene fra nå av kun skal spille Internett-stykker hvor hovedpersonene er annen generasjons innvandrere. Jeg mener bare de må bli mer bevisst sin symbolverdi og hvem de skal henvende seg til.

Myter

- Nasjonalteatrene om hundre år?

- Da må jeg svare i forhold til min egen drøm om hundre år. Den går ut på at i en verden som er inne i en avsindig teknifisering, blir teatrets rolle å være så gammeldags som mulig på den best mulige måten. Også om hundre år dreier det seg om en skuespiller, en scene og et publikum. Forhåpentlig blir teatrets framtidige rolle en sterkere understrekning av hva teatret er; et møte mellom et menneske og et annet.

På terskelen til år 2000 ser vi en fornyet historisk og språklig bevissthet blant folk. Det er igjen en stor interesse for vår fortid. Når alle andre er moderne, skal nasjonalscenen være et samlende, mytisk forankringspunkt. Den skal være en garantist for våre nasjonale myter. Hvem vi er, hvem vi blir, hvem vi har vært og hvem vi er blitt -  det er i bunn og grunn dét et nasjonalteater skal fortelle oss, understreker Per Theil.

TRENGER FORNYELSE: - De skandinaviske nasjonalteatrene må løsrive seg fra den borgerlige selvforståelsen for å kunne bli nasjonens historieforteller av i dag, sier den danske teaterkritikeren Per Theil.