Dagbladets Geir Ramnefjell oppfordrer i kronikken «Boikottens fristelser» Nationatheatret til å opprettholde samarbeidet med Israels nasjonalteater HaBima. Dette til tross for den israelske statens nedslakting på Gaza - som til nå har drept over 1700 palestinere, de aller fleste sivile, hvorav 500 barn. Hva slags dialog er det Ramnefjell ser for seg som 20 år med «Oslo- avtale» ikke har ført til?
HaBima ønsker å fremstå fredsskapende når de skriver til teatersjef Hanne Tømta at de «forsøker å bygge bro over den store avgrunnen i regionen». Samtidig skriver de at det er utelukket at de skal slutte å spille forestillinger i de israelske bosetningene på Vestbredden. Dette er en absolutt selvmotsigelse.
FØLG DAGBLADET MENINGER PÅ TWITTER OG FACEBOOK
Den illegale israelske bosetningspolitikken er et brudd på folkeretten, og bygger murer — ikke broer. Bosettingene integreres gradvis og systematisk i Israel. Et viktig grep i annekteringen er at de som bor i de illegale bosettningene får del i kulturlivet på lik linje med andre israelere. Bosetningen Ariel der Habima oftest spiller er de facto et velorganisert brohode i prosessen med å gjøre okkupasjonen permanent. Samarbeidsprosjektet med Nationaltheatret bidrar til å legitimere og normalisere denne illegale og brutale okkupasjonspolitikken.
Ramnefjell framholder at boikotten av apartheidregimet i Sør-Afrika er «unntaket som bekrefter reglen» - på at boikott ikke fungerer. Det er rart at Ramnefjell ikke ser de åpenbare likhetene mellom Arielbosetningen og Sun City. Arielbosetningen ligger på palestinsk jord og er en rik by med et flott kulturhus. Rundt Ariel pågår en etnisk rensning av de palestinere som prøver å holde fast ved jorden sin. Murer, veier og soldater hindrer syketransporter, folk i å ta seg til arbeid, til å leve et verdig liv på egen grunn.
Artikkelen fortsetter under annonsen
Israel bruker systematisk kultur til omdømmebygging gjennom kampanjen «Brand Israel». Arye Mekel ved Israels UD, uttalte (New York Times 2009): «We will send out well-known novelists and writers, theater companies, exhibits. This way you show Israel?s prettier face, so we are not thought of purely in the context of war.» Kultursamarbeid skal få verden til å forbinde Israel med kultur - og glemme okkupasjon, massakrer og apartheid. Denne tildekkende «brandingen» vil bli ekstremt viktig for Israel i tiden som følger etter massakren på Gaza.
Sentrale israelske kunstnere og akademikere som ramatikeren Joshua Sobol og historikeren Ilan Pappe støtter boikott for å få slutt på okkupasjonen. Deres ytringsfrihet rammes av en lov fra 2011, som gjør det straffbart å oppfordre til boikott av institusjoner i Israel eller de okkuperte områdene. Israelske og palestinske aktivister har oppfordret Nationaltheatret til å bryte samarbeidet med HaBima. Israel MÅ presses, slik palestinske organisasjoner ber innstendig om, til reelle forhandlinger med palestinernes representanter.
Nationaltheatret har nå en stor mulighet til å påvirke et kulturinteressert Israel, som er svært følsom overfor trusselen fra den hurtig omseggripende boikottbevegelsen.
Bør Nationaltheatret samarbeide med et teater som aksepterer å bli pålagt å spille, i apartheidliknende områder hvor det foregår etnisk rensning? Hjelper dette prosjektet noen? En reell dialog, Hanne Tømta, er å si nei til samarbeid med Habima.
