Nasjonen Norge før 1814

I SEINERE ÅR har Norge stadig oftere blitt omtalt som en ung nasjon, unnfanget i 1814 og fullbyrdet i 1905. Dette ville ha opprørt generasjonene fra 1814 og 1905. Intet inspirerte dem mer enn forestillingen om at Norge var en gammel nasjon. Tok de feil? I generasjonene etter 1814 brukte nordmennene sin politiske frihet til å utvikle nasjonen. Før 1814 ble nasjonen oppfattet som det norske folket slik det var knyttet til Norge og landets historie. Begrepet nasjon ble brukt fra 1500-tallet - i middelalderen het det tjod (folket) på norrønt. Alt da var det vanlig å skjelne mellom innenlandsk og utenlandsk. Biskop Håkon i Bergen skrev 3. november 1337 til Bjarne Erlingsson at «det er vanskeligere å ha med utlendinger å gjøre enn andre.» Norge hadde en lang historie før unionene med Danmark og Sverige - ja, navnene Norge og nordmenn var i bruk alt før Harald Hårfagre på 800-tallet. Da Norge gikk inn i Kalmarunionen i 1397 var det som et likestilt rike med Danmark og Sverige. I alle seinere traktater før 1536 ble det gjentatt at Danmark og Norge var likestilte riker med egne lover og eget innenlandsk styre. Like opplagt var det at dansker og nordmenn var to forskjellige folk. I seinmiddelalderen kom dette særlig til uttrykk i den norske kirken som førte videre den kulturelle og politiske arven fra selvstendighetstida. I 1536-37 ble Norge et dansk lydrike, og i 1660 gjorde kongen seg eneveldig. København var imperiehovedstad for en overnasjonal og flernasjonal stat: kongerikene Danmark og Norge med hertugdømmene Slesvig og Holstein. Ved å beholde sin riksstatus ble Norge anerkjent som en historisk og politisk nasjon, men myndighetene mistenkte nordmennene for mangelfull lojalitet.

PRESTEN og historikeren Peder Claussøn Friis bekreftet ca. 1600 i manuskriptet til sin Norges-beskrivelse at de hadde grunner for mistanken. Han skrev at «der alltid i fordum tid har vært mellom danske og norske en medfødt hat og ond forlikelse, hvilket var inntil denne dag uti norske folks hjerter og natur.» Den gjensidige mistilliten var størst før 1660. Under eneveldet klarte kongen å bygge opp et omfattende militærvesen i Norge. Den norske nasjonale identiteten fikk da langt større offisiell prestisje ettersom den norske hæren hevdet seg godt i kriger mot svenskene. Regimet appellerte til den norske patriotismen, og det ble stadig utbasunert at fedrelandskjærlighet og kongetroskap var to sider av samme sak. Da Gro Harlem Brundtland prøvde seg med den oppfordrende påstanden «Det er typisk norsk å være god», liknet det på enevoldskongenes smigrende appeller til nordmennene på 1700-tallet. At Norge ble underlagt en danskdominert stat, førte i 1536-1660 til at danske menn fikk de fleste embetene. Etter 1660 besatte de fortsatt de øverste embetene. Man kunne ha ventet at ætlingene etter danskene i Norge ville ha hevdet at de var dansker for å sikre seg gode embeter. Men de oppfattet seg som nordmenn, det var særlig merkbart i København. Studentene fra hele Norge organiserte seg i en norsk forening alt først på 1600-tallet. Da København 1658-60 ble beleiret av en svensk hær, fikk de norske studentene lov til å kjempe i et eget norsk kompani, og de fremmet krav om likestilling med danske studenter og embetssøkere. Siden, på 1600- og 1700-tallet, var de norske studentene i København kjent for å holde sammen og for å være svært stolte over å være nordmenn. De jaget til tider danske studenter fra universitetstrappa og fra de første benkene i auditoriet!

DEN MEST KONSTANTE kilden til nasjonalstoltheten både blant studentene og andre nordmenn var den gamle norske historien. Det fantes mange avskrifter av kongesagaene og Magnus Lagabøtes landslov. Begge ble oversatt til et moderne dansk-norsk i tiåra omkring 1600. Bygninger og ruiner fra middelalderen befestet også forestillingene om den rike norske oldtida. Da det danskpregete Kristiansand tok imot Kristian 6. i 1733, gjorde byen det med en triumfbue der Harald Hårfagre og St. Olav tronet på hver sin side. I den første generasjonen etter 1536 var historiebevisstheten en såret nasjonalstolthet, slik som hos Absalon Pederssøn Beyer i Bergen i 1560-åra. Men sårene grodde, og historiestoltheten ble brukt til selvhevding. På 1600- og 1700-tallet hentet den norske nasjonalstoltheten inspirasjon fra ytterligere tre forhold. Det ene var at Norge eksporterte mer til utlandet enn Danmark, særlig fisk og trelast. Dette fikk Ludvig Holberg til å skrive i 1729 at Norge var som ei elv som førte vann til den danske innsjøen - Danmark ville tørke ut uten overføringene fra Norge! Den andre kilden til stolthet var den norske militære innsatsen i krigene mot Sverige, utført av den norske hæren og de mange norske sjøfolkene i marinen. I den danske hæren var de fleste soldatene vervede utlendinger. Nordmennene hevdet at de var modigere og mer trofaste enn danskene. Endelig - og særlig på 1700-tallet - var nordmennene stolte over at de norske bøndene var frie i motsetning til bøndene i Danmark og andre land. Begrepet «den norske bonde» ble brukt som en nasjonal fanfare - f.eks. som skipsnavn.

ELITEN i eldre tid og seinere har vært tilbøyelig til å mene at folk flest, dvs. bøndene, ikke hadde tanker og følelser om det nasjonale. Da ser man bort fra at det fantes en historisk bevissthet om Norge blant bøndene, knyttet til ættestolthet, sagn, folkeviser og offentlig styre. Alle bønder deltok jevnlig i møter på bygdetingene, mange av dem kunne lese. De fungerte som lensmenn og lagrettemenn, de førte rettssaker, de drev handel, og de forfattet supplikker (bønnskriv), alt basert på deres rettigheter ifølge Norges lov. I møte med danske embetsmenn la bøndene merke til forskjellen mellom dansk og norsk. De som kom ut i militærtjeneste gjorde det samme - det går fram av bygdesagn fra krigene på 1600- og 1700-tallet. I marinen var det dobbelt slagsmålsstraff for matroser som bad landsmenn om hjelp i slagsmål. Og da de norske gardistene i København høsten 1771 ble omplassert til danske regimenter, gjorde de mytteri mot å bli skilt fra sine landsmenn - de krevde og fikk reisepass hjem til Norge. Selv om dansketida dempet ned offentlige ytringer av norsk nasjonalitet, var kontrastene mellom dansk og norsk åpenbare. Danskene appellerte til nordmennenes nasjonalstolthet samtidig som de holdt dem vekk fra overordnede embeter og hindret utviklingen av egne norske institusjoner. Danmark og Norge ble oppfattet som svært ulike, i naturforhold og klima, i sosiale forhold, folkelynne og språk. Danmark var tett befolket og nøt godt av korte avstander, slik at alt gled så mye lettere enn i Norge. Danske embetsmenn i Norge var derfor ofte de første til å understreke overfor København at Norge var annerledes enn Danmark, og de ergret seg når myndighetene ikke skjønte det.

DEN NORSKE nasjonen hadde historien, kulturen og geografien på sin side. Slik var Norge et enda mer særpreget land den gang enn i dag.