Nasjonens fortelling

«Skinnbøkene er Islands ild og gnist, mer synlige enn glimtene fra vulkanene.» Karsten Alnæs kommenterer.

SOM GODE EUROPEERE vil vi gjerne øse av de kulturelle kilder som verdensdelen byr oss, og kjenne oss som verdensborgere, som brødre og søstre av Dostojevskij, Mozart, Pirandello, Joyce, Rembrandt og gjerne Egil Skallagrimson også.

Men i våre dager minnes vi likevel ofte på at Europa ennå består av ulike nasjoner, og at folkenes bevissthet fremdeles består av nasjonsbyggende opphavsmyter, som den serbiske drømmen om Kosovo, eller den franske forestilling om en evig Jeanne d'Arc som skal frelse landet.

Historiske kjernemyter handler ikke sjelden om «blod og jern», om krig og erobring, nederlag og seier, triumf og ydmykelse. Men av og til kan de handle om noe ganske annet.

I Islands hovedstad Reykjavik ble vi for en tid siden gjort oppmerksom på at nasjonens hovedmyte faktisk er en samling gamle skinnbøker fra middelalderen. Den store fortellingen består av tusenvis av håndskrevne manuskripter, og de handler delvis om hvordan disse skinnbrevene ble funnet, oppbevart, sendt til København, berget mirakuløst fra en brann, og endelig fra 1971 av, brakt tilbake til hurraropene fra flaggsvingende skolebarn. Det var Islands stolte marine, den gang bestående av to harmløse små skip, som brakte nasjonalskatten tilbake.

Disse manuskriptene inneholder islendingesagaer, eddadikt, middelalderbrev, biskopsagaer, kongesagaer og mye annet, og blant dette igjen finnes de storslagne fortellingene om før nevnte Egil Skallagrimson, som kvad det store diktet om sønnens død. Fra disse skinnbøkene stiger fortellingen om den vakre og trettekjære og langhårete Hallgerd som ikke ville flette buestrengen som kunne redde Gunnars liv. Dør fe, dør frender, dør jeg selv, men vet jeg ett som aldri dør, dommen om hvermanns død.

ORDENE står som meislet i stein, og selv om diktningen ble skapt for hundrevis av år siden, er det dette som er Islands sjel, dens ild og gnist, mer synlig enn glimtene fra vulkanene og de glødende massene av lava som fra tid til annen spruter opp og farger himmelen med blodgjørme.

Og den ånd som stiger fra fortellingene er synbare mennesker av kjøtt og blod, som Gisle med sin navnløse angst, Njål med sin milde visdom, Kormak med sitt diktersinn og alle de andre som elsket vilt, bar på brennende sjalusi, spaltede sinn og ofte handlet mot bedre vitende slik at skjebnen innhentet dem. Det irrasjonelle i menneskesinnet røper seg, men dokumentene, enten det er Skalholtsbsk eller et annet dokument, taler også om nasjonens felles opplevelse, der de ligger i sitt mausoleum like ved Nordens hus i Reykjavik.

Mens Islands fortelling er en samling av myldrende myter i skinnbrev, er Portugals legende en skinnende kjærlighetshistorie. Og den handler om den underdeilige Injs de Castro med svanehalsen, som kommer sammen med den kastillianske prinsesse Constanca da prinsessen drar til Coimbra for å gifte seg med Portugals tronfølger Dom Pedro. Han gifter seg da også pliktskyldigst med henne, men har alt møtt blikket til Injs med svanehalsen. Da Constanca senere dør, gifter Dom Pedro seg i hemmelighet, uten kongens vitende og vilje, med Injs, og får to barn med henne.

Dette er besunget i sorgfulle strofer av Portugals store dikter fra 1500-tallet, Luiz de Camojs. Dikteren beskriver hvordan de lot bekkestrømmen føre kjærlighetsbrevene de skrev, alltid latterligere, fordi slik brev nå en gang alltid er latterlige, ifølge en annen av Portugals nasjonalskalder, Fernando Pessoa.

Men til tross for kongens svarte uvilje holdt de to sammen, inntil kongen hyret tre usle snikmordere som tok livet av den vakre med svanehalsen. Resultatet ble borgerkrig mellom konge og kronprins, mellom far og sønn, en lang og opprivende strid, som ikke endte før kongen døde, og Dom Pedro ble konge.

Og nå lot han den døde Injs krone til dronning og føres 17 norske mil til en klosterkirke, der hun ble lagt i koret framme ved alteret i en utskåret marmorkiste med en vakker skulptur av henne selv liggende på lokket. Dom Pedro lot billedhoggerne også utføre en kiste til ham selv, som i dag står på den andre siden av koret. De to ligger med ansiktene vendt mot hverandre, slik når de en gang våkner opp på dommens dag, får de straks øye på sin elskede.

HISTORIEN om de evige elskede finnes i sanger, legender og romaner. Den blir spilt på teateret og det er laget film av den.

Ingenting kan overskygge den menneskelige og tragiske lengselen etter det uoppnåelige, og vi føler en stille glede når vi en sjelden gang opplever denne erfaring også nedfelt i nasjonens fortellinger. Enten nå helten heter Gunnar på Lidarende eller Injs med svanehalsen.