Nasjonens helse

SØSKENBARNEKTESKAP: Prinsipielt er det ikke noe skille mellom forbud mot søskenbarnekteskap og forrige århundrets rasehygiene.

DEBATTEN OM søskenbarnekteskap har blusset opp igjen etter at Folkehelseinstituttet (FHI) offentliggjorde sin rapport som bekrefter at risikoen for dødfødsel, spedbarnsdød og medfødte misdannelser øker ved svangerskap i søskenbarnekteskap. På bakgrunn av dette vil regjeringen, ved statsråd Karita Bekkemellem, vurdere et forbud mot søskenbarnekteskap. I fjor var det statsråd Bjarne Håkon Hanssen som foreslo et slikt forbud med henvisning til helserisikoen.

Legen Wasim Zahid ved Sykehuset Buskerund kommenterte i Dagbladet 2. april at han medisinskfaglig er enige i funnene til FHI, men sterk motstander av et generelt forbud mot søskenbarnekteskap fordi det danner grunnlag for inkonsekvens og forskjellsbehandling. Fra et samfunnsfaglig ståsted er det gode grunner til å støtte hans antakelse. Også innlegget til legen Sheraz Yaqubs (4.4.) berører de prinsipielle sidene av saken.

I NORGE, så vel som i andre vestlige land, er det vanlig å bruke helseargumenter når man skal få slutt på uønskede praksiser. I 1999 ble det for eksempel debattert om man skulle forby bønnerop fra moskeen på Tøyen i Oslo. I Stortinget har det også vært debattert om omskjæring av gutter skulle forbys. Det som er felles for disse sakene, er at de angår praksiser som er knyttet til religionsutøvelse. Vi kan derfor spørre hvorfor de i det hele tatt ble problematisert, siden religionsfrihet er en grunnleggende verdi som ikke bare er omfattet av menneskerettighetene, men også er konstitusjonelt forankret i Norge. Svaret er at sakene ble debattert i forhold til norsk helselovgivning.

Da bønneropssaken kom opp i bydelsutvalget, var det som en støysak, der man skulle ta stilling til om bønnerop bryter med de norske helseforskriftene. Det var tilsvarende med henvisning til helse at en representant fra Frp fremmet stortingsforslaget om å forby omskjæring av gutter. Forslaget ble begrunnet med at inngrepet ikke kunne forsvares helsemessig. En tredje sak, som antropolog Tordis Borchgrevink har studert, er rituell slakting av kjøtt. Norske politikere er naturligvis klar over at jøder og muslimer er avhengige av tilgang til rituelt akseptabel mat for å kunne praktisere sin religion. Men trass i dette har ikke den norske forvaltningen tatt høyde for denne delen av religionen deres. Så lenge saken er definert som et spørsmål om helse, forvaltet av blant annet næringsmiddelkontrollen, har man ikke behøvd å behandle den i henhold til individers grunnleggende rettigheter.

TILSVARENDE ER det mulig å forby muslimske kvinners hodeplagg (hijab) med henvisning til helse og sikkerhet. I Norge går hensynet til helse og sikkerhet alltid foran hensynet til religionsutøvelse når det gjelder bruk av hodeplagg. Og det må legges til at forskriftene i mange tilfeller er vagt definerte, slik at de kan fungere som grunnlag for å sanksjonere bruk av hodeplagg selv i situasjoner der det hersker tvil om at plagget utgjør en risiko.

Sett i lys av dette er det ikke overraskende at et forbud mot søskenbarnekteskap foreslås på basis av helserisiko. Det er ingen grunn til å bagatellisere de helsemessige aspektene av saken, men det er likevel grunn til å være kritisk mot et forbud. Siden forbudet reises på bakgrunn av medisinfaglige data, er det imidlertid ikke overraskende at den medisinfaglige ekspertisen får definisjonsmakt i denne saken. Derfor er det interessant at to leger uttaler seg kritisk ut fra andre hensyn en de medisinske. Men det som er mest interessant, og samtidig mest tankevekkende, er at helsefokuset - og dermed ekspertfokuset - henleder oppmerksomheten bort fra de mer prinsipielle aspektene av denne saken, noe både Zahids og Yaqubs innlegg kan ses som en påminnelse om.

EN PRINSIPIELL diskusjon ville nødvendigvis måtte dreie seg om hvordan staten ønsker å forhindre dårlig arvemateriale i befolkningen ved hjelp av reproduksjonskontroll. Et uunngåelig spørsmål ville da være hva som prinsipielt skiller forbud mot søskenbarnekteskap fra forrige århundrets eugenikk/rasehygiene. Og hvis man først skal forby søskenbarn å gifte seg og få barn, som det her egentlig handler om, burde man ikke dermed også forby andre heteroseksuelle par å gifte seg dersom én eller begge partnerne har arvelige sykdommer i familien? Burde man ikke, som hovedregel, forby folk å få barn dersom det er en viss prosent sjanse for at de viderefører en arvelig sykdom eller funksjonshemming?

Et videre spørsmål er hvor alvorlig sykdommen eller funksjonshemmingen må være for at den skal defineres som helserisiko. Det er vanskelig å snakke om helserisiko ved reproduksjon uten å støte på en rekke spørsmål av prinsipiell karakter som omhandler liv og død. Ikke minst er det vanskelig å legitimere at et forbud bare skal gjelde for én spesifikk kategori, og ikke for alle parforhold som potensielt medfører en helserisiko for eventuelle avkom (gitt at man i utgangspunktet klarer å avgrense helserisiko).

SATT PÅ SPISSEN kan vi spørre hvorfor ikke sterilisering anses som en mulighet for å forhindre reproduksjon blant par det knytter seg en helserisiko til. Da kunne man holde fast ved den grunnleggende retten individene har til å gifte seg. Et slikt forslag ville imidlertid være utenkelig i dagens samfunn. Men hvorfor er forbud mot ekteskap for en viss gruppe, nettopp med tanke på reproduksjon, mer legitimt? Er dette en omskriving av en gammel maktpraksis, altså en omvei mot målet om å regulere hvem som får barn med hvem?

Etter terroranslagene 11. september 2001, er det gjort en rekke innskrenkninger av minoriteters rettigheter og en rekke hastetiltak som spesielt rammer minoritetsgrupper i vestlige land. Men tradisjonen for å anse minoriteter som en risiko mot nasjonen strekker seg mye lengre tilbake i tid. På 1800-tallet ble det satt likhetstegn mellom det sunne og det normale i vestlige land, og siden den gang har familiens helse vært en viktig målestokk for nasjonens helse. Grunnen til at de mange tiltakene som i forrige århundret ble iverksatt med henvisning til befolkningens helse og sunnhet ikke ble drøftet mer kritisk i sin samtid, er trolig den samme som i dag: Helse- og sunnhetsargumentet framsettes som vitenskapelig objektivt og representerer i tillegg det gode. Derfor kan helselovgivning også i denne saken brukes som brekkstang for å stoppe en avvikende kulturell praksis og for å holde nasjonens territorium mest mulig rent for uønskede «andre». Eller var det før man skjønte at også de nasjonale minoritetene - slik som samene - er kjent med søskenbarnekteskap?

ER DET KANSKJE denne erkjennelsen som skal til for å se saken i et historisk perspektiv og åpne for en mer prinsipiell diskusjon?