Nasjonens sjel på spill

BOKHANDLEREN: Tilbakekallelsen av Shah Mohammad Rais\' innreisevisum må få betydning for Norges anseelse i verden.

Store ord bør reserveres for store anledninger. En tilsynelatende triviell hendelse, men som dreier seg om den norske nasjonens sjel i globaliseringens tidsalder, er statens beslutning i november 2005 om å tilbakekalle innreisevisum til Shah Mohammad Rais. Afghanistans mest berømte bokhandler, og hovedperson i boka om sin egen familie og det sentrale sannhetsvitnet bak den mestselgende faglitterære bok i norsk historie, ble nektet innreise til Norge. Mange krever at Norge skal mene noe der landet ikke har innflytelse og der det er uten nasjonale eller personlige omkostninger å mene noe - som i Irak eller Colombia. Derfor er tausheten om Norges behandling av bokhandleren ekstra urovekkende, siden norske politiske beslutninger her faktisk har betydning (også fordi Norge deltar i krig for frihet og demokrati der). Det var en norsk forfatter og et norsk forlag som inviterte verden inn i en intetanende bokhandlerfamilies innerste hemmeligheter. Hvis nasjonen aksepterer at staten hindrer bokhandleren i å komme hit for å prøve sin sak og gjøre sine undersøkelser, må det få betydning for Norges anseelse i verden. Men også for landets evne til å håndtere globaliseringsprosesser generelt. Og viktigst: avvisningen vil i det lange løp virke inn på nasjonens verdensbilder og selvbilder, og dermed dens sjel.

Artikkelen fortsetter under annonsen

DA BOKHANDLEREN plutselig landet på Gardermoen i september 2003, skapte han norsk idéhistorie. For første gang i norsk skrivings historie om Afrika, Asia og Latin-Amerika, etter at tusenvis av misjonsfortellinger, bistandshistorier og reiseberetninger hadde skildret «den andre» uten korrektiv, opponerte fortellingenes objekt mot fortolkningen av dem. En kan si: «Den innfødte slo tilbake». Bokhandleren ble historisk ved å insistere på at det den norske forfatteren Åsne Seierstad skrev om hans land, ham selv og hans familie var feil. Den som hadde gitt «Bokhandleren i Kabul» dens autentisitet og opprinnelige autoritet som virkelighetsbeskrivelse, ble beskrevet som løgner i Norge. Det norske forlagets advokat karakteriserte bokhandleren som «Komiske Ali». Altså: Advokaten for det forlaget som hadde tjent stort på bokhandlerens troverdighet og vennlighet, satte ham nå i gapestokken sammen med Saddam Husseins propagandasjef. Bokhandleren var ikke bare blitt en løgner, men en latterlig figur, fordi han tillot seg å komme til Oslo og stille forfatter og forlag spørsmål om redelighet, beskyttelse av privatlivets fred, osv.Budbringeren ble midlertidig brakt til taushet ved å bli stilt i forlegenhet. Fortolkningsproblemet ble forsøkt løst ved avlat i samsvar med det som - i et langt historisk perspektiv - kan sammenfatte nasjonens rolle i verden i samme epoke: Forfatteren søkte å betale seg ut av sin dårlige samvittighet (ga av sin royalty til bistandsprosjekter i Afghanistan), og bokhandleren hadde ikke annet å gjøre enn å takke for gaven framfor å kritisere giveren.

SÅ KONSEPTUELT og moralsk ensrettet var nasjonens meningsbærere blitt at Klassekampen kunne oppsummere at uenigheten dreide seg om arkaiske æresbegrep og foreslo smøring som metode: Som redaktøren skrev: «Hvis bokhandlerfamilien også får noe fra forlag og forfatter som gjør at den kan trekke seg fra saken med æren i behold, kan denne saken få en tilnærmet lykkelig slutt.» Debatten i kjølvannet av bokhandlerens besøk dreide seg derfor ikke om brede idéhistoriske og kompliserte kunnskapssosiologiske spørsmål, men foldet seg i stedet beskyttende omkring egne posisjoner. Den forsterket dermed fordommene om egen innsiktsfullhet og fortolkningens uendelige letthet. Bokhandlerens kritikk og nærvær kunne ha gitt støtet til at norsk offentlighet i bred forstand for første gang - etter omtrent hundre år med verdensbeskrivelser uten motstand - drøftet etablerte bilder og fortolkningsmåter. Et folk som utgjør mindre enn 0,1 prosent av verdens befolkning, med begrenset kunnskap om verden, sterkt formet av bistandsepokens relasjoner, hvor pengegaver har gitt lett tilgang overalt og betalt for omverdenens ros av norsk solidaritet og menneskelighet, har et opplagret historisk behov for dette. I stedet for å ønske en kollektiv læringsmulighet velkommen, er altså kritikeren nå utestengt. Mitt argument hviler ikke på at bokhandleren har rett, men på det faktum at kritikkens ståsted er historisk unik.

I ET INNLEGG i Dagbladet den 23.12 om visumsaken ber Shah Mohammad Rais om hjelp fra sine støttespillere i Norge. Jeg kjenner ham ikke, og har aldri møtt ham. Det er heller ikke primært av hensyn til ham jeg skriver (selv om jeg kan forstå hans sinne). Jeg skriver fordi taushet er umulig av hensyn til nasjonens intellektuelle klima. Aksepteres denne «løsningen» på denne skjellsettende idéhistoriske hendelsen, har Norge som nasjon med åpne øyne skrevet seg inn i en tradisjon hvor Ibsens «seg selv nok» blir et radikalt understatement. For hva hadde skjedd hvis en nordmann hadde søkt innreise i Frankrike eller USA, for å forfølge rettslig og faglig ei bok om ham og hans familie han mente var krenkende, usann, brudd på privatlivets fred og liknende. Fordømmelsene ville vært unisone: Maktarroganse, typisk amerikansk, typisk fransk osv. Norsk offentlighet ville gått på barrikadene. Nettopp denne blindheten overfor forskjellene i egne reaksjonsmønster fordummer nasjonen i det lange løp.

BOKHANDLEREN går langt i å antyde at han tror det er Cappelen og Åsne Seierstad som står bak og har påvirket visumnektelsen. Mens jeg altså aldri har snakket med bokhandleren, har jeg snakket med både forlagsdirektør Anders Heger og Seierstad. Jeg kan forstå bokhandlerens lyst til å framsette sin teori, men har ikke grunnlag for å si at han har rett i sin oppsiktsvekkende påstand. Heger og Seierstad kan selv fjerne enhver tvil om deres intensjoner ved å støtte bokhandlerens søknad om å få reise til Norge. Jeg har også møtt Trygve Nordby, direktør i UDI. Han er nå tilsatt som generalsekretær i Røde Kors. Han er leder for en organisasjon som hevder å ivareta alles interesser, uavhengig av nasjon, rase og religion. Trygve Nordby bør, som Røde Kors-leder, forklare sitt syn, og om han er enig med seg selv som UDI-sjef.Alle vi som ikke kjenner eller har møtt bokhandleren, bør be om at han får innreise for å prøve sin sak og for å gjøre sine undersøkelser. Selvsagt av hensyn til ham, men først og fremst av hensyn til nasjonens framtid, dens kollektive samvittighet, og dens evne til å orientere seg i verden.