Natalia Estemirova (1958-2009):

Natalias vitnesbyrd kunne ikke drepes

Kulene som drepte min venn Natalia for ti år siden, kunne ikke hindre hennes kamp for å dokumentere de grove menneskerettighetsovergrepene som fortsetter hver dag.

DREPT: Menneskerettighetsforkjemperen Natalia Estemirova, også kalt Natasja, ble drept for ti år siden i dag. Bildet er fra en av mange demonstrasjoner til hennes minne. Foto: Mari Bastashevski / Reuters / NTB scanpix
DREPT: Menneskerettighetsforkjemperen Natalia Estemirova, også kalt Natasja, ble drept for ti år siden i dag. Bildet er fra en av mange demonstrasjoner til hennes minne. Foto: Mari Bastashevski / Reuters / NTB scanpixVis mer
Meninger

De trodde de kunne stanse oss, den dagen den de drepte henne. 15. juli 2009 ble min venn Natalia Estemirova drept. Målet var tydelig: Menneskerettsarbeidet i hele Tsjetsjenia skulle knuses. Bilene og kontorene til våre kollegaer ble brent, de aktivistene som fortsatt forsøkte å gjøre noe ble selv utsatt for forfølgelse.

Jeg møtte Natalia Estemirova tidlig i 2000. Krigen i Tsjetsjenia pågikk for fullt på den tiden. Menneskerettighetsgrupper og frivillige organisasjoner prøvde å organisere sitt arbeid i naborepublikken Ingusjetia, fordi krigen gjorde det umulig å holde på med slikt i Tsjetsjenia. Organisasjonene mottok informasjon om hva som skjedde i Tsjetsjenia hovedsakelig fra flyktninger.

Bare noen få våget å ta korte turer til i den naborepublikken som ble revet i stykker av krigen, de måtte da våge seg ut på veiene som var fulle av militærkjøretøyer og væpnede styrker. De fleste av dem som våget var kvinner. Blant dem var den mest berømte og kanskje den skarpeste, var hun vi kalte Natasja – vår Natalia Estemirova.

Jeg husker henne så godt. Natasja brukte ikke så mye tid i det nyåpnede kontoret til menneskerettighetssenteret Memorial i Nazran – det som på den tiden var hovedstaden i delrepublikken Ingusjetia. Hun var hele tiden på jakt etter mer dokumentasjon, flere beviser og materiell som kunne få overgrepene til å stoppe.

Hver gang hun var innom kontoret skyndte hun seg med å overlevere lydopptak og dokumenterende bilder, før hun raskt pakket seg klar til neste tur. Hun besøkte landsbyene som var fulle av ruiner etter krigens bomber og hun var i halvødelagte fjellandsbyer, der innbyggerne var frosset i skrekk av tilstedeværelsen av de russiske troppene. Disse turene var ikke bare fysisk tøffe, men også livsfarlige.

Det var spesielt en by Natasja besøkte som gjorde et spesielt inntrykk. I midten av februar 2000 besøkte Natasja landsbyen Novyje Aldy, som ligger i utkanten av den tsjetsjenske hovedstaden Grozny.

En av de verste massakrene skjedde i denne landsbyen. Natasja var den første menneskerettighetsaktivisten som kom dit. Hodet hennes var dekket med et stort skjerf, slik at hun skulle forveksles med en aldrende kvinne. Hun hadde på seg vide klær for å ha mulighet til å ta med bilder av dusinvis av drepte mennesker, samt muligheten til å ta bånd- og videoopptak med fortellinger fra de overlevende.

Mange som gjorde det samme som Natasja ble drept eller forsvant, for aldri å bli funnet igjen. Hun lot seg ikke skremme, og resultatet av hennes modige turer ble til vår felles rapport «Utrydding», publisert i april 2000, – som var den første seriøse undersøkelsen av forbrytelsene begått under den andre krigen i Tsjetsjenia.

Livet til Natasja hadde ikke trengt å bli ofret for å dokumentere overgrepene i Tsjetsjenia. I 1958 ble hun født i byen Kamyshlov ved Ural, langt unna grusomhetene som senere skulle begås. Moren var etnisk russer, men faren hennes var tsjetsjensk. Da hennes far bestemte seg for å komme tilbake til Tsjetsjenia, dro hun som den eldste datteren med ham. Hun sto ved sin far og nektet å forlate ham, noe som forseglet hennes skjebne.

Den 15. juli 2009, litt etter klokken to på ettermiddagen fikk vi som jobbet i Nazran den første bekymringsmeldingen fra våre kollegaer i Grozny. De fortalte om at Natasja fortsatt ikke kom på jobb. Vi ble ikke umiddelbart bekymret for at det verste hadde skjedd. Noe uventet kunne oppstått i hennes timeplan, det var noe som skjedde hele tiden med Natasja.

Vi ble først alvorlig redde da Natasjas datter, Lana på 15, kom til kontoret og fortalte om at hun og moren hadde avtalt å reise til en landsby like ved for å besøke slektninger. Våre kollegaer i Grozny kunne da fortelle at Natasja var blitt pågrepet av væpnede menn om morgenen, rett utenfor huset hun bodde i, og ble hun trukket med makt inn i en hvit bil og kjørt av sted.

Liket av Natasja ble funnet den kvelden nær skogholtet utenfor Nazran, på høyre side av veien til Grozny. Hun ble drept med to skudd i hjertet og det tredje i hodet. Kroppen ble tatt til Nazrans likhus, hvor jeg og mine kolleger dro til for å identifisere. Jeg husker hvordan jeg ikke kunne ta bilde av henne.

Jeg kjente Natasha som en glad, optimistisk og levende. Uredd og modig. Jeg ville ikke at hennes døde ansikt skulle komme opp i hukommelsen min, men for å være ærlig får jeg ikke synet bort. Det kommer til meg sent og tidlig når jeg tenker på henne: Jeg ser for meg en brun flekk av blod ved tinningen, som størknet etter noen timer i solen.

De trodde de kunne drepe henne og samtidig slukke den kampen hun kjempet.

I noen grad lyktes de. Memorial måtte stenge sine kontorer i den tsjetsjenske delrepublikken, men den innsamlede dokumentasjonen ble liggende ubeskyttet i kontorlokalene. Alle kjente til sprengkraften i det som lå der, og hvor farlig det var.

Overgriperne kunne ikke seire. Løsningen ble at Den norske Helsingforskomité i samarbeid med de store russiske og internasjonale menneskerettighetsorganisasjonene Memorial, Amnesty International, Human Rights Watch og andre, besluttet å lage et dokumentasjonssenter i Oslo – oppkalt etter Natalia Estemirova.

I ånden etter Natasja har vi de siste årene gjennomført et omfattende arbeid med å digitalisere tekstdokumenter, lyd- og videofiler samlet av menneskerettighetsorganisasjoner i Russland. Parallelt bygget vi en elektronisk database.

I dag inneholder senteret allerede informasjon om 68 204 dødsfall og ca. 5794 hendelser, identifisert på grunnlag av en analyse av 32 995 dokumenter av ulike typer. Fremdeles venter tusenvis av filer på å bli registrert og analysert, blant dem en del som ble samlet av Natasja selv på hennes livsfarlige oppdrag.

Jeg tror Natasja ville vært stolt av det arbeidet vi gjør. Kanskje kan det bidra til at overgriperne blir tatt, og at rettferdigheten en dag vil skje.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.