DEBATT

Natalia Estemirova (1958-2009):

Natalias vitnesbyrd kunne ikke drepes

Kulene som drepte min venn Natalia for ti år siden, kunne ikke hindre hennes kamp for å dokumentere de grove menneskerettighetsovergrepene som fortsetter hver dag.

DREPT: Menneskerettighetsforkjemperen Natalia Estemirova, også kalt Natasja, ble drept for ti år siden i dag. Bildet er fra en av mange demonstrasjoner til hennes minne. Foto: Mari Bastashevski / Reuters / NTB scanpix
DREPT: Menneskerettighetsforkjemperen Natalia Estemirova, også kalt Natasja, ble drept for ti år siden i dag. Bildet er fra en av mange demonstrasjoner til hennes minne. Foto: Mari Bastashevski / Reuters / NTB scanpix Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Eksterne kommentarer: Dette er en debattartikkel. Analyse og standpunkt er skribentens egen.
Publisert

De trodde de kunne stanse oss, den dagen den de drepte henne. 15. juli 2009 ble min venn Natalia Estemirova drept. Målet var tydelig: Menneskerettsarbeidet i hele Tsjetsjenia skulle knuses. Bilene og kontorene til våre kollegaer ble brent, de aktivistene som fortsatt forsøkte å gjøre noe ble selv utsatt for forfølgelse.

Jeg møtte Natalia Estemirova tidlig i 2000. Krigen i Tsjetsjenia pågikk for fullt på den tiden. Menneskerettighetsgrupper og frivillige organisasjoner prøvde å organisere sitt arbeid i naborepublikken Ingusjetia, fordi krigen gjorde det umulig å holde på med slikt i Tsjetsjenia. Organisasjonene mottok informasjon om hva som skjedde i Tsjetsjenia hovedsakelig fra flyktninger.

Bare noen få våget å ta korte turer til i den naborepublikken som ble revet i stykker av krigen, de måtte da våge seg ut på veiene som var fulle av militærkjøretøyer og væpnede styrker. De fleste av dem som våget var kvinner. Blant dem var den mest berømte og kanskje den skarpeste, var hun vi kalte Natasja – vår Natalia Estemirova.

Jeg husker henne så godt. Natasja brukte ikke så mye tid i det nyåpnede kontoret til menneskerettighetssenteret Memorial i Nazran – det som på den tiden var hovedstaden i delrepublikken Ingusjetia. Hun var hele tiden på jakt etter mer dokumentasjon, flere beviser og materiell som kunne få overgrepene til å stoppe.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer