Nationals grand old man

- Og så hadde jeg Nils Johan Ringdal her som ville vite alt mulig om mine 52 år ved teatret. Men jeg sier det samme til deg som jeg sa til ham: Blås i meg, skriv om far!

Det er lite påtatt over Stein Grieg Halvorsens beskjedenhet der han nærmest kvier seg for å snakke om seg selv og sin egen karriere ved ukas hundreårsjubilant, Nationaltheatret. I over halvparten av teatrets 100 år har han stått på dets scene. Han fyller 90 i oktober og er bare ti år yngre enn sitt teater. Han har gitt noe sånt som fire intervjuer i sitt liv, et i 1925, et i 1980 og to nå ved jubileet. Han har ment at det han har å si, har han sagt på scenen.

- Det høres kanskje rart ut når det kommer fra en skuespiller, men det at jeg har gitt så få intervjuer, har med sjenanse å gjøre. Jeg har aldri likt å framheve meg selv. Jeg har konsentrert meg om oppgavene på scenen. Dessuten sa far at jeg burde styre unna pressen. «Man vet aldri hva som kommer på trykk,» sa han.

Det var også faren, komponisten og Nationaltheatrets kapellmester gjennom 30 år, Johan Halvorsen, som sterkest advarte ham mot å velge de skrå bredder. Faren visste hvor umenneskelig og nådeløst skuespilleryrket kunne være, og at veien fra scenen til Engebret var kort.

- Hva du enn gjør her i livet, gutten min, sa far, - så ikke gå til teatret. Men fars advarsler gjorde at jeg ble overbevist allerede i seksårsalderen. Jeg ville bli skuespiller, og følte en helt uforklarlig tiltrekning til teaterbygningen i sentrum.

Ettersom far ikke ville se meg der nede, allierte jeg meg med en portvakt som het Engen. Når far gikk tur nede ved bryggene mellom formiddagsprøvene og ettermiddagsforestillingene, ringte Engen. «Kysten er klar. Nå kan du komme, gutt!» Og jeg snek meg inn, kjente den spesielle lukten i huset, så noen prinsessekostymer ligge over en stol, så eventyrkulissene oppe i snoreloftet og ble fanget av den magiske atmosfæren. Det var et paradis! Jeg tenkte ikke på annet enn teater. Det kunne ikke bli noe annet enn teater.

  • Debuterte på Nationaltheatret i 1928, 19 år gammel, som prinsen i «Tornerose».
  • Gjennombruddsrollen var Håkon Håkonssøn i Ibsens «Kongsemnerne» i 1938. Medspillere var August Oddvar og Ingolf Schanche. Instruktør var Bjørn Bjørnson, Nationals første sjef.
  • Spilte hundrevis av roller fram til han gikk av med pensjon i 1980. Ble en av Nationaltheatrets fremste karakterkunstnere.
  • Blant de mest kjente rollene er: Paul Lange i Bjørnsons «Paul Lange og Tora Parsberg» (1954 mot Aase Bye, og i 1960), Brutus i Shakespeares «Julius Cæsar», Håkon og bisp Nikolas i «Kongsemnerne» (1938 og 1973), Hjalmar Ekdal i «Vildanden» (1949) og Rubek i «Når vi døde vågner», Hoederer i Sartres «Skitne hender» (1950), Jack i David Storeys «Hjem», Serebrjakov i Tsjekhovs «Onkel Vanja» og Solomon i Arthur Millers «Prisen» (1968).
  • Sist sett på TV i 1993 med prestens tale i Bentein Baardsons fjernsynsversjon av «Peer Gynt».

    16 år gammel begynte jeg å lese hos Halfdan Christensen, Nationaltheatrets sjef i to perioder. Han var den største av alle. Han og Gerda Ring var mine åndelige foreldre. Som instruktører ga de skuespillerne en uvurderlig trygghet. Halfdan Christensen var i tillegg en uhyre musikalsk instruktør. Under prøvetida lot han skuespillerne få forme rollene selv, prøve ut det meste. Når det nærmet seg premiere, kalte han oss til seg én for én privat, og fortalte ganske forsiktig hva han kunne tenke seg at vi skulle gjøre annerledes.

    - Med en far som ikke ville du skulle bli skuespiller, men som så på deg hver kveld fra orkestergraven må du ha fått voldsom prestasjonsangst?

    - Om! Jeg ville ikke skuffe far fordi han hadde vært så mye imot det. Det ble både prestasjonsangst og egen angst.

    Angsten og lykken går hånd i hånd i dette yrket.

    Å høre applausen når teppet går ned etter en forestilling og samtidig vite at du har gjort velgjort arbeid, skaper en form for takknemlighet som er den største lykke man kan få. Den er det ikke mange forunt å oppleve.

    Men det er også et vanvittig press i teatret. Alle, kolleger og publikum, venter at du skal være litt bedre denne gangen enn forrige gang. Man kan ikke ta rollen under armen og gå hjem ved kontortidas slutt. Rollen er med deg hele tida. Personlig har jeg gjennom hele mitt liv følt hva denne angsten vil si. Den kan sette deg helt ut.

    Og den gjorde det under fars siste oppgave som dirigent i 1931. Jeg hadde en monolog i «En sommernattsdrøm», og sto i kulissene og så far i orkestergraven. Jeg ble nervøs, og var så dum å gjøre det en skuespiller aldri skal gjøre før han går ut: memorere teksten. Følgen var at jeg fikk jernteppe på scenen. Men der og da oppsto det en spesiell kommunikasjon mellom far og meg. På uforklarlig vis maktet han å holde orkesteret gående slik at jeg etter hvert fikk framsagt noen improviserte replikker før jeg tok meg inn igjen. Og da jeg til slutt gjorde sorti, så jeg en stille anerkjennelse i blikket hans. Vi var verdens beste venner da han døde i 1935, 72 år gammel. Jeg beundret min pappa. Jeg elsket ham over alt på jord.

    Stein Grieg Halvorsen forteller om det store operarepertoaret Nationaltheatret hadde de første tiårene. Faren skrev musikk til 30 skuespill, dirigerte 222 symfonikonserter og flere titalls operaer. En dag kom en liten pike opp på farens kontor for å prøvesynge. Han ble så betatt av sangen at han sporenstreks ga henne en oppgave. Jentas navn var Kirsten Flagstad.

    - Far var nesten alltid i teatret. Var han hjemme, satt han ved Beckstein-flygelet og komponerte. Fru Dybwad kunne komme innom og be om litt musikk til sitt nye scenestykke. I løpet av fire timer ved flygelet rislet far den fineste musikken ut av ermet.

    I 13 år gikk Christian Krohg forbi balkongen vår i Halvdan Svartes gate og maste på far fordi han ville male ham. En kveld lokket han med en eksepsjonelt god rødvin, og ba far over. Far gikk, og Krohg må ha malt i en rasende fart den kvelden. For noen dager seinere fikk vi maleriet. Det henger der borte over bøkene, sier Stein Grieg Halvorsen.

    - Var de store skuespillerne virkelig så store?

    - Jeg beundrer dagens skuespillere for deres teknikk og kjapphet, det er virkelig mange flinke blant dem. Men de andre, Ingolf Schanche og Egil Eide, hadde et helt annet format. De behandlet ordet på en helt spesiell måte. Hadde de en monolog, vendte de seg mot publikum og sugde dem til seg.

    Jeg har også fått oppleve tre vidunderlige skuespillerinner, Gerd Grieg, Tore Segelcke og Aase Bye. De var alle tre sanne medspillere på scenen, og vidt forskjellige privat. Aase Bye var den første jeg spilte mot. Jeg var prinsen i «Tornerose», og i en scene skulle jeg kysse henne. Jeg var 19 år, fryktelig sjenert og tenkte at man kan da ikke bare gå bort og kysse på Aase Bye. Jeg må ha nølt noe voldsomt, for plutselig sprakk det for instruktøren, Bjørn Bjørnson. Han reiste seg opp i salen, og utbrøt ganske irritert: «Jamen, vi har da ikke hele dagen. Kan du ikke kysse da, gutt?»

    - Hvordan gikk du løs på rollene?

    - Jeg var så heldig at jeg lærte teksten veldig fort utenat. Så hadde jeg i hvert fall det bak meg. Jeg har dessuten alltid vært en ivrig turgåer, har gått mye i Østerdalen og Alvdalen og fisket ørret og tenkt på hvordan rollene skulle gripes an. Jeg har alltid prøvd å lytte meg inn til alt det som ligger der bak ordene i skikkelsene.

    - Og rollen som har betydd mest?

    - Uten tvil Hjalmar Ekdal i «Vildanden», iscenesatt av Halfdan Christensen i 1949. Det er et skuespill som har alt, og rollen krever alt. De store rollene hos Ibsen og Bjørnson pumper deg fullstendig, du er nødt til å ta deg helt ut. Ennå i dag forteller min kone at jeg resiterer fra disse rollene i søvne.

    - Du har spilt under 11 teatersjefer. Vil du framheve noen av dem?

    - Det var mange fine sjefer, men jeg vil gjerne få lov til å si at jeg var veldig betatt av Arild Brinchmann som sjef. Jeg har mange gode minner om ham. Det var en periode i hans tid hvor jeg hadde det svært tungt privat. Jeg fikk jernteppe og klarte ikke stå på scenen. Han kom hjem til meg, sa at han hadde en rolle han ville jeg skulle spille, men jeg måtte bruke den tida jeg trengte til å gi svar. Han ville heller ikke bli skuffet om jeg svarte nei. Rollen var Solomon i Millers «Prisen». Det at Brinchmann ga meg tid, gjorde at jeg fikk lyst på rollen og etter hvert som jeg arbeidet med den, kom også livsgnisten tilbake.

    Stein Grieg Halvorsen blir stille i noen sekunder.

    - Vet du, at det jeg først og fremst føler overfor Nationaltheatret er takknemlighet. Takknemlighet overfor de mulighetene jeg fikk, men også takknemlighet for teatrets sjenerøsitet i de periodene hvor jeg hadde det vanskelig. Som 20-åring fikk jeg tuberkulose, og havnet på et sanatorium i Danmark som jeg var overbevist om var dødens venteværelse. Der møtte jeg en lege som satte seg på sengekanten, stirret meg inn i øynene og sa: «Vet du hva, du og jeg skal greie dette her.» Han sa det så bestemt at jeg torde ikke annet enn å leve videre.

    Da jeg kom tilbake på teatret, møtte jeg den største velvilje. Jeg måtte få en pinne inn i brystet flere ganger om dagen for å blåses, som det het, og teatret hjalp meg ved å legge forholdene til rette slik at jeg likevel kunne spille.

    - Og straks fyller du 90 år. Hva er det med dere skuespillere, dere dør jo aldri?

    - Mange har spurt meg om det. Jeg tror svaret er ett liv, mange liv. Det stimulerer både hjerte og hjerne å sette seg inn i roller og spille andre mennesker.

    Dessuten har jeg aldri overdrevet noe. Da jeg røkte, røkte jeg bare to- tre sigaretter om dagen. Og jeg har vært virkelig full bare én gang. Det var i 1937 på en julesammenkomst for skuespillerne på Det Nye Teater. Vi drakk en blanding av portvin og punsj utover natta og jeg ble skita full.

    På selve 100-årsdagen for Nationaltheatret på onsdag blir Stein Grieg Halvorsen å finne i salen. Han mener det viktigste Nationaltheatret kan gjøre i de neste 100 årene er å ta vare på sin form, dyrke teatrets egenart og gi ordet hovedrollen.

    Men for tida er han mest opptatt av sønnen, Stein Johan Grieg Halvorsens (24), komponistkarriere. Sønnen er 66 år yngre og har gått på Paul McCartneys Fame-skole.

    - Og så ser jeg litt på hva dagens skuespillere gjør i TV-serier som «Hotel Cæsar». Jeg er imponert over deres kvikke teknikk.

    - Men en sånn serie hadde neppe vært noe for deg?

    - Jeg hadde neppe vært noe for dem heller. Jeg ville vært en sinke.

Stein Grieg Halvorsen Født 19. oktober 1909. Sønn av Annie Grieg, Edvard Griegs niese, og Johan Halvorsen, komponist og kapellmester på Nationaltheatret fra 1899 til 1929. Debuterte på Nationaltheatret i 1928, 19 år gammel, som prinsen i «Tornerose».Gjennombruddsrollen var Håkon Håkonssøn i Ibsens «Kongsemnerne» i 1938. Medspillere var August Oddvar og Ingolf Schanche. Instruktør var Bjørn Bjørnson, Nationals første sjef.Spilte hundrevis av roller fram til han gikk av med pensjon i 1980. Ble en av Nationaltheatrets fremste karakterkunstnere.Blant de mest kjente rollene er: Paul Lange i Bjørnsons «Paul Lange og Tora Parsberg» (1954 mot Aase Bye, og i 1960), Brutus i Shakespeares «Julius Cæsar», Håkon og bisp Nikolas i «Kongsemnerne» (1938 og 1973), Hjalmar Ekdal i «Vildanden» (1949) og Rubek i «Når vi døde vågner», Hoederer i Sartres «Skitne hender» (1950), Jack i David Storeys «Hjem», Serebrjakov i Tsjekhovs «Onkel Vanja» og Solomon i Arthur Millers «Prisen» (1968).Sist sett på TV i 1993 med prestens tale i Bentein Baardsons fjernsynsversjon av «Peer Gynt».
Stein Grieg Halvorsen Født 19. oktober 1909. Sønn av Annie Grieg, Edvard Griegs niese, og Johan Halvorsen, komponist og kapellmester på Nationaltheatret fra 1899 til 1929. Debuterte på Nationaltheatret i 1928, 19 år gammel, som prinsen i «Tornerose».Gjennombruddsrollen var Håkon Håkonssøn i Ibsens «Kongsemnerne» i 1938. Medspillere var August Oddvar og Ingolf Schanche. Instruktør var Bjørn Bjørnson, Nationals første sjef.Spilte hundrevis av roller fram til han gikk av med pensjon i 1980. Ble en av Nationaltheatrets fremste karakterkunstnere.Blant de mest kjente rollene er: Paul Lange i Bjørnsons «Paul Lange og Tora Parsberg» (1954 mot Aase Bye, og i 1960), Brutus i Shakespeares «Julius Cæsar», Håkon og bisp Nikolas i «Kongsemnerne» (1938 og 1973), Hjalmar Ekdal i «Vildanden» (1949) og Rubek i «Når vi døde vågner», Hoederer i Sartres «Skitne hender» (1950), Jack i David Storeys «Hjem», Serebrjakov i Tsjekhovs «Onkel Vanja» og Solomon i Arthur Millers «Prisen» (1968).Sist sett på TV i 1993 med prestens tale i Bentein Baardsons fjernsynsversjon av «Peer Gynt». Vis mer
KARAKTERSKUESPILLEREN: Stein Grieg Halvorsen er ved siden av Per Aabel Nationaltheaterets grand old man.