UROLIGE TIDER: Generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, på kontoret i Brussel
Foto: Nina Hansen / Dagbladet
UROLIGE TIDER: Generalsekretær i NATO, Jens Stoltenberg, på kontoret i Brussel Foto: Nina Hansen / DagbladetVis mer

NATO er ikke i forfall

De siste årene har vist at alliansen evner å omstille seg i takt med trusselbildet.

Meninger

I sitt innlegg den 30. august skriver Jacob Børresen at undertegnede burde arbeide for å gjenreise det norske forsvaret, i stedet for å tegne et «urealistisk bilde» av hva NATO kan gjøre for Norge.

Kritikken til tross er det betryggende at Børresen er enig i at NATOs sikkerhetsgaranti ikke er svekket i avgjørende grad som følge av president Trumps retorikk. Det skal heldigvis svært mye mer til for å splitte 29 allierte land med lange tradisjoner for sikkerhetssamarbeid. Tross enigheten om NATOs sikkerhetsgaranti mener Børresen likevel at NATO er svekket. Her mener jeg Børresen undervurderer utviklingen de siste årene.

Det opprettes nå to nye NATO-kommandoer, begge viktige for forsvaret av Europa. For Norges del er den ene av dem særlig viktig, nemlig kommandoen som skal koordinere alliansens styrker i Nord-Atlanteren. Opprettelsen betyr økt oppmerksomhet mot Norges nærområder. Siden 2017 har flere tusen NATO-soldater vært stasjonert i Øst-Europa. Patruljeringen i Nord-Atlanteren er økt betydelig. Et nytt trusselbilde har dermed gitt gode og konkrete tiltak. NATOs økende tilstedeværelse i Europa og Norges nærområder bekrefter at alliansen evner å omstille seg når nødvendig.

Det er riktig at NATO nå teller vesentlig flere medlemsland enn før. Det sier seg selv at dette øker potensialet for uenighet innad i alliansen. Likevel har det aldri manifestert seg uenigheter som ikke lar seg løse. NATO består fordi alliansen utgjør et verdifelleskap av land som ser den åpenbare nytten i å garantere hverandres sikkerhet. Den erkjennelsen vil vedvare på tross av skiftende sikkerhetsutfordringer.

Hva gjelder NATOs evne til å forsterke Norge, mener jeg Børresen undervurderer de seneste årenes taktskifte i alliansen. I sommer vedtok NATO ett nytt og viktig konsept, kalt 4 ganger 30-initiativet. Her skal NATO i løpet av 30 dager kunne stille med 30 bataljoner, 30 krigsskip og 30 flyskvadroner. Dette utgjør en formidabel styrke som også kan settes inn i Norge ved behov. Opprettelsen av NATOs hurtigreaksjonsstyrke VJTF vil også kunne sørge for at Norge på kort tid kan få støtte hvis vi skulle trenge det. VJTF øver jevnlig på å forsvare NATOs kjerneområder.

Under øvelse Trident Juncture i høst skal hele 40.000 NATO-soldater, 130 fly og 70 krigsskip øve i stor skala på å forsvare Norge i krise og krig. Samtidig øver også Norge på å motta alliert støtte i stor skala. Summen av alt dette gjør at jeg må si meg uenig i Børresens påstand om at «det finnes ikke lenger, som under den kalde krigen, styrker som er øremerket for innsats på NATOs nordflanke i henhold til konkrete forsvarsplaner som regelmessig blir øvet.»

Børresens påstand om at NATOs svekkelse også «skyldes Regjeringens og Stortingsflertallets prioriteringer», er dårlig fundert. Børresen hevder disse prioriteringene svekker Norges evne til å ta imot allierte forsterkninger. Her er vi grunnleggende uenige. Snarere tvert imot investerer regjeringen i en rekke kapasiteter som vil forbedre Forsvarets tilstedeværelse og kampkraft i de aktuelle mottaksområdene.

Eksempelvis vil nye luftovervåkingsradarer, nytt luftvern med lengre rekkevidde, nye maritime overvåkingsfly, nye ubåter, og ikke minst 52 nye toppmoderne F-35 kampfly merkbart forsterke Forsvaret i disse områdene. Når det er sagt er vi ikke ferdige med å investere i Forsvaret. Budsjettet skal øke ytterligere også de neste årene, i tråd med NATOs vedtak om å bevege seg i retning 2 % av BNP til forsvar.