NATO etter kald krig

I ET DEBATTINNLEGG

i Dagbladet 16. september kommenterer Reiulf Steen hvordan krigen i Irak har synliggjort krisen i NATO. Jeg deler langt på vei Steens synspunkter. Dersom USA insisterer på å bruke NATO i konflikter landet blir involvert i utenfor alliansens mandatområde tror jeg de spenningene det skaper mellom medlemslandene etter hvert vil bidra til å ødelegge den. Det ville være et tilbakeslag både for Europa og for USA. NATOs viktigste funksjon etter den kalde krigen er å forhindre krig mellom alliansens medlemsland. Poenget med NATOs utvidelse blir dermed å utvide det arealet hvor statene som bebor det ikke fører krig med hverandre. Det er i stor grad alliansens unike og effektive konsultasjons- og beslutningsmekanismer som bidrar til dette. Men i siste instans forutsetter disse at USA bruker sin maktposisjon til å bilegge konflikter som kan bidra til å splitte alliansen. USA må derfor bringes til å oppfatte NATO som relevant og interessant selv om alliansen ikke skulle stå til disposisjon for Washington utenfor Europa. Dersom det er riktig at NATO utgjør en viktig forutsetning for fortsatt fred og stabilitet i Europa og dersom fred og stabilitet i Europa fortsatt er viktig for USA, burde det være mulig.

EU HAR IKKE

frambrakt beslutningsorganer, krisestyringsmekanismer og militære styrker under EUs kontroll som kan ha samme ordnende og disiplinerende rolle i Europa som USA har hatt. Uten NATO vil Europa derfor bli mer ustabilt og utrygt, mindre solidarisk og dermed også mer utsatt både for interne konflikter og ytre press.

Utviklingen av landenes forsvar vil ikke lenger skje innenfor en felles ramme og i henhold til en gjensidig forpliktelse om å opprettholde militære styrker på et visst nivå og av en viss kvalitet. Vi vil derfor se en renasjonalisering av landenes forsvar som vil kunne bidra til å svekke stabiliteten i Europa og øke risikoen for væpnet konflikt. Når forpliktelsene i alliansen er bortfalt, vil mange mindre medlemsland være fristet til å la forsvaret forfalle. Større medlemsland kan falle for fristelsen til å begrunne opprettholdelsen av et sterkt forsvar med tradisjonelle, historiske forestillinger om hva eller hvem som truer. Det vil oppstå større grad av militær ubalanse enn før mellom landene i Europa. Og uten NATO vil ubalansen igjen påvirke forholdet mellom dem. De gamle europeiske stormaktenes nærmest instinktive, geopolitisk betingede, posisjonering da Jugoslavia gikk i oppøsning på 1990-tallet minnet oss om hvor lett det er for stater som føler seg i en usikker situasjon, selv med NATO og USA på plass, å gripe tilbake til gamle vante forestillinger og håndgrep. Hvordan hadde det blitt uten NATO?

SETT FRA WASHINGTON

må det også være av verdi at NATO sikrer at europeiske allierte utvikler styrker som er utrustet og øvet for å operere sammen med USA. NATO utgjør også et forum som gir USA større innsikt og innflytelse i europeisk forsvars- og sikkerhetspolitikk, og større muligheter for amerikansk forsvarsindustri for å konkurrere på det europeiske markedet, enn om alliansen ble borte. For øvrig bør Washington minnes om at en utvikling der de europeiske landenes væpnede styrker helt og holdent utvikles til ekspedisjonskorps på høy beredskap i seg selv er destabiliserende. Det bidrar til å gjøre militær makt mer tilgjengelig, og derfor mer fristende, som politisk instrument. I den grad landene i Europa velger å beholde territorielle forsvarsstyrker som i liten grad kan brukes utenfor egne grenser vil det være et bidrag til økt stabilitet og bør oppmuntres og ikke fordømmes.