HÅNDSREKNING: Generalsekretær i NATO; Jens Stoltenberg møter pressen i Det hvite hus sammen med Donald Trump 12. april. Foto: REX / Shutterstock / Greg E. Mathieson 
HÅNDSREKNING: Generalsekretær i NATO; Jens Stoltenberg møter pressen i Det hvite hus sammen med Donald Trump 12. april. Foto: REX / Shutterstock / Greg E. Mathieson Vis mer

NATO gjør sine hoser grønne for USA

NATOs tilslutning til USAs koallisjon mot IS er først of fremst av symbolsk karakter. Skulle alliansen bli trukket dypere inn i konflikten, vil det svekke sikkerheten i Europa.

Meninger

På NATOs toppmøte i Brussel 25. mai bestemte medlemslandene at alliansen slutter seg til USAs koalisjon mot IS i Irak og Syria, Operation Inherent Resolve. Beslutningen kom etter amerikansk initiativ og ble fattet til tross for betydelig fransk og tysk skepsis. Alle NATOs medlemsland er allerede tilsluttet koalisjonen på bilateral basis. Spørsmålet er derfor hva hensikten kan være med at NATO som allianse slutter seg til koalisjonen, og hva alliansen kan bringe av merverdi til den.

Spaltist

Jacob Børresen

er pensjonert flaggkommandør med en lang militær karriere bak seg i Sjøforsvaret. Han har vært militær sekretær for forsvarsministeren og ledet internasjonale NATO-operasjoner. Børresen skriver om forsvars- og sikkerhetspolitikk for Dagbladet.

Siste publiserte innlegg

Et annet spørsmål er om det er klokt, om deltakelsen vil bidra til å styrke NATO eller svekke den. Når USA presser på for noe i NATO, på statssjefsnivå, skal det mye til at det ikke går igjennom. Spørsmålet er derfor hva som ligger bak USAs initiativ.

Jeg tror for det første at det har å gjøre med Washingtons utålmodighet med hva det oppfatter som NATOs manglende relevans og «brukbarhet» i forhold til en av de sakene som står øverst på USAs utenrikspolitiske dagsorden: krigen mot terror. Og dette er ikke noe nytt. USA betrakter NATO først og fremst som et redskap for amerikansk utenriks- og sikkerhetspolitikk. Det var grunnen til at USA i sin tid presset på for utvidelse østover, inn i Russlands «nære utland», og for endringer i NATOs strategi med hensyn til operasjoner utenfor alliansens mandatområde, «out of area or out of business» som det het. Begge deler mot betydelig motstand.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Nå kommer det i tillegg at NATOs deltakelse vil gi økt legitimitet, all den tid det folkerettslige grunnlaget for operasjonene inne i Syria er omstridt. FNs sikkerhetsresolusjon 2249, som USA påberoper seg som hjemmel, fastslår f.eks. at tiltak for å bekjempe IS skal skje i respekt for statenes (i realiteten Syrias) territorielle integritet. Hva kan så NATO bringe av merverdi til koalisjonen?

Det er ikke sikkert at NATO egner seg spesielt godt til å bekjempe terror. Det bidrar til å ta fokus bort fra alliansens tradisjonelle militære hovedoppgave: militært forsvar av de europeiske medlemslandenes territorier. NATOs kommando- og styrkestruktur er primært innrettet mot å kunne utkjempe regulære militære operasjoner i krig mellom stater. Men operasjonene i Det tidligere Jugoslavia og i Afghanistan har vist at alliansen også kan spille i en rolle i såkalte «fredsoperasjoner» under FN-paktens kapittel 7. De av NATOs medlemsland som bidrar med styrker vil imidlertid neppe underlegge dem NATO-kontroll, da blir kommandoforholdene fort for kompliserte. Det da heller ikke aktuelt for NATO som allianse å gå inn i strid på bakken i Irak eller Syria. Det har Frankrike og Tyskland fått klare forsikringer om. Relevante styrkebidrag fra NATOs side er først og fremst alliansens fly for luftovervåking og -kontroll, NAEW. Man kan også tenke seg f eks. embargo og overvåkningsoppdrag i det østre Middelhav for NATOs stående marinestyrker.

Men NATO vil også kunne utgjøre en nyttig konsultasjonsarena og koordineringsorgan for de styrkebidragsytende medlemslandene. NATO har f. eks. lang erfaring med styrkegenerering i alliansesammenheng. Og så er det blitt framholdt at NATO skal ha en egen rolle som koordinator av etterretningsvirksomhet.

Jeg tror det blir mer et spill for galleriet. Etterretning har tradisjonelt vært et nasjonalt ansvar i NATO, rett og slett fordi viktige medlemsland, av frykt for lekkasjer, er restriktive med å frigjøre sensitiv etterretningsinformasjon til en allianse med så mange forskjellige medlemsland. Så, med unntak av NAEW-flyene og støtte til opplæring og trening av irakiske og andre lokale styrker som er i krig med IS, er det min vurdering at NATOs deltakelse i Operation Inherent Resolve først og fremst er av politisk og symbolsk karakter. NATO-flagget «på linjen» skal gi økt legitimitet.

Er det klokt av NATO å delta? Det er jeg usikker på. Men når alliansens viktigste medlemsland går så høyt på banen for å få NATO med, har den i realiteten neppe noe valg. Uten USA er NATO ingen ting. I en situasjon hvor administrasjonen i Washington åpent har kritisert NATO for å være gammeldags, for at medlemslandene ikke drar sin del av lasset, og har antydet at USA kanskje ikke vil føle seg forpliktet til å komme sine europeiske allierte til unnsetning i et virkelig tilfelle, har ikke alliansen råd til å legge sten til byrden ved å avstå fra å delta når USA ber om det.

Et annet argument for deltakelse er at alle NATOs medlemsland er antatt i større eller mindre grad å dele den samme terrortrusselen. Effektiv deltakelse i krigen mot terror kan i så fall bidra til å styrke samholdet i NATO og gjøre alliansen mer relevant i forhold til dagens trusselbilde.

Faren er at NATO går på et nytt nederlag lik det i Afghanistan. Det amerikanske konseptet «krig mot terror», som innebærer at man trener og utdanner lokale væpnede grupper eller går til regulær krig mot land som huser terrororganisasjoner, har vist seg å produsere flere terrorister enn det har bekjempet. Det har dessuten bidratt til å importere terroren til Vesten.

NATOs legitimitet er i stor grad knyttet til alliansens folkerettslige forankring. Dersom NATO på denne måten skulle bli trukket inn i borgerkrigen i Syria, skulle komme til å krenke Syrias territorium i strid med folkeretten, skulle komme til å bidra til å kaste FN-landet Syrias lovlige myndigheter med makt, kan det komme til å svekke alliansens legitimitet. Det kan også komme til å bekrefte og forsterke Syrias viktigste allierte, Russlands, forestillinger om NATO som en aggressiv allianse som truer russiske interesser og russisk sikkerhet, og dermed også gjøre at spenningen i forholdet mellom Russland og Vesten øker. Det vil i tilfelle ikke bidra til sikkerhet og stabilitet i Europa, som jo er det egentlige formålet med NATO-alliansen.