Debatt: Oppgjøret med Libya-krigen

Nato-krigen ødela Libya. Vi kan ikke late som ingen ting

Skal det å gå til krig på falske premisser og ødelegge et helt land få politiske følger eller ikke?

BRENNER FLAGGET: Innbyggere i Ras Lanuf i Libya har satt fyr på flagget til det forhatte Gadaffi-regimet i mars 2011, etter at soldater fra opposisjonen har inntatt byen. Stortinget diskuterer i dag den norske militære deltakelsen i krigen. Foto: Laurence Underhill / REX / NTB Scanpix
BRENNER FLAGGET: Innbyggere i Ras Lanuf i Libya har satt fyr på flagget til det forhatte Gadaffi-regimet i mars 2011, etter at soldater fra opposisjonen har inntatt byen. Stortinget diskuterer i dag den norske militære deltakelsen i krigen. Foto: Laurence Underhill / REX / NTB ScanpixVis mer
Meninger

«Det norske F16-fly og deres mannskaper gjorde under krigen i Libya, var særdeles voldsomt, ødeleggende og dødelig. Norge har ikke brukt mer brutal, militær makt siden andre verdenskrig.»

LEDER I RØDT: Bjørnar Moxnes.
LEDER I RØDT: Bjørnar Moxnes. Vis mer

Dette er ikke mine ord, men ordene fra Norges mest Nato-lojale avis VG, som altså beskriver de 588 bombene som norske fly slapp over Libya i Nato-krigen for regimeskifte 2011. Den daværende Stoltenberg-regjeringen, bestående av AP, SV og SP, påsto at bombeangrepene mot Libya skulle beskytte landets sivile. Resultatet ble det motsatte: til sammen ble millioner av libyere drept, skadet, traumatisert og drevet på flukt. Libya ble fristed for islamistiske terrorgrupper som Al Qaida og IS rett utenfor Europas stuedør. Fra det britiske parlamentets undersøkelse, vet vi også at intervensjonen, i likhet med Irak-krigen, bygget på åpenbart usikker etterretning, propaganda og desinformasjon og at våre Nato-allierte hele tiden hadde som intensjon å bryte FN-mandatet ved å bombe for regimeskifte. Aldri, siden 2. verdenskrig, har en norsk regjeringsbeslutning fått så tragiske konsekvenser for så mange menneskeliv, som vedtaket om å bombe Libya.

Alt dette vet de folkevalgte som skal stemme over oppgjøret med Libya-krigen på Stortinget i dag. Helt konkret er det stortingsrepresentantene i dag skal stemme over, en rekke forslag om Libya-krigen: deriblant hvorvidt vi skal undersøke hvor mange som ble drept i de norske bombeangrepene, hvorvidt vi skal gå inn i Stoltenbergs villeding av Stortinget i forbindelse med krigen og om Norge skal fortsette å delta i stormaktenes angrepskriger i utlandet. Men hvordan Stortinget stemmer i disse sakene, vil også gi svar på et spørsmål av mer prinsipiell art: skal misbruk av norsk militærmakt til angrepskrig basert på falske premisser og med katastrofalt resultat for millioner av uskyldige føre til oppvask og kursendring, slik det skjer ved grove feil og forseelser på alle andre politikkområder? Eller skal beslutninger om krig og fred fortsette å være fritatt for alle normale prinsipper om ansvar og korrigering av feil?

En av grunnene til at Norge er et velfungerende samfunn med lite korrupsjon, er at vi i Norge har strenge lover, regler og rutiner som regulerer makthaverne og passer på at beslutninger fattes på riktig faktagrunnlag, at beslutningstakere stilles til ansvar når det går galt og at feil blir retta opp og forsøkt forebygget for framtida med nye vedtak, lover og regler. Dette har en positiv effekt. Mange politikere tenker seg ekstra godt om når de vet at man risikerer å få sin politiske karriere ruinert eller miste sin ministerpost på grunn av ting som formaliafeil ved bygging av ei hyttebrygge eller utdeling av små summer til selvforsvarskurs for unge jenter.

Derimot har det hittil ikke ført til noen politiske følger eller endringer når Norges skattepenger og forsvarsressurser har blitt brukt til mislykket angrepskrig ført på falske premisser og i strid med Norges nasjonale interesser av en folkerettsbasert verdensorden.

Siden 1814 fram til 1999 deltok ikke Norge i en eneste angrepskrig, av helt selvfølgelige grunner. Som et lite land med en militær stormakt som nabo, er Norge på lang sikt helt avhengig av en verdensorden der konflikter løses gjennom forhandlinger og prosesser basert på lover og regler, ikke gjennom at de militært sterke underkuer de som er svakere.

De siste 20 årene har ulike regjeringer tatt drastiske skritt vekk fra det som har vært den norske fornuftsbaserte politikken i de nesten 200 årene før. Norge har deltatt i krig mot Jugoslavia,

Afghanistan, Libya og Syria. Ingen av disse krigene har bidratt til en fredeligere verden med større respekt for folkeretten. Likevel har ingen av dem ført til en demokratisk vurdering av hvor vidt det å kaste vrak på en 200 år lang fredstradisjon er klokt eller ikke. Når et politikkområde fritas fra normale regler for ansvar, konsekvenser og korrigering, fører det nesten alltid til kraftig forverring. At norske politikere, mens Irak-krigen fortsatt foregikk foran øynene på en hel verden, kunne gå til krig mot et annet arabisk oljeland, etter en beslutningsprosess på SMS, må ses på som et symptom på nettopp dette. Og med Libya har historien gjentatt seg.

Når det gjelder konsekvensene for de involverte, kunne ikke kontrasten vært større. Ifølge FN hadde Libya Afrikas høyeste levestandard, men falt på grunn av krigen hele 49 plasser på FNs levekårsindeks. Det betyr en rask og total ødeleggelse av et folks livsvilkår. Jens Stoltenberg fikk derimot jobben som Natos generalsekretær, noe han har felles med den tidligere danske statsministeren som ble Nato-sjef etter å ha løyet Danmark inn i Irak-krigen.

De forslagene Rødt har med seg inn i stortingssalen i dag, handler ikke om å straffe de ansvarlige for ødeleggelsen av Libya. Derimot krever vi at det gjennomføres en uavhengig undersøkelse for å finne ut hvor mange sivile som ble drept og skadet av de norske bombeangrepene og at Jens Stoltenberg må svare for sin villeding av Stortinget. Vi foreslår at Norges felles ressurser aldri mer må misbrukes på angrepskrig i andre stormakters tjeneste, i tråd med grunnlovens intensjon. I tillegg har vi fremmet forslag om en regelendring som sikrer at dersom Norge skal sende tropper ut av landet, så må regjeringa kunne bevise at beslutninga bygger på fakta og gi Stortinget en nødbrems å trekke i, dersom kriteriene ikke er oppfylt.

Det andre alternativet som ligger på bordet er å gjøre som flertallet av partiene anbefaler sine folkevalgte: å avvise forslagene om ansvarliggjøring og forpliktende politiske endringer når det gjelder beslutninger om krig og fred. I så fall vil det være et tydelig signal fra Stortinget om at bruken av våre mest «voldsomme, ødeleggende og dødelige» maktmidler, fortsatt skal være et politikkområde fritatt fra ansvar og korrigering av feil.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.