Nato og Norge i Afghanistan

Det er en lite innsiktsfull vurdering å tro at Afghanistan vil bli NATOs kirkegård.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

AFGHANISTAN: Forsvarspolitisk har denne høsten vært preget av diskusjonen om Norges deltagelse i NATOs stabiliseringsstyrke ISAF i Afghanistan. Ikke uventet er det Talibans offensiv syd i landet og de utfordringer den har stilt NATO overfor som har utløst debatten. I tillegg til spørsmålet om Norges deltagelse har diskusjonen derfor også dreid seg om hvorvidt hele NATOs strategi i Afghanistan er forfeilet. Dermed blir det viktig å være klar over hva denne strategien går ut på, og hva NATO prøver å utrette med den. For det første er det viktig å være klar over at NATOs operasjoner i Syd-Afghanistan har samme mandat og hensikt som i resten av landet, nemlig å sørge for den sikkerheten som er nødvendig for å skape politisk stabilitet og gjenreise landet økonomisk. Når situasjonen i syd har utviklet seg annerledes er det derfor ikke fordi NATO i utgangspunktet foretar seg noe annet der, men fordi forsøkene på å stabilisere og bygge opp de sydlige provinsene møter motstand fra Taliban. Dermed krever det aktiv bekjempelse av Taliban-avdelingene å sikre gjennomføringen av de humanitære tiltakene som skal skape økonomiske og sosiale forbedringer for befolkningen, og dermed blir det også krigshandlinger i disse områdene. Det hjelper åpenbart ikke å bygge pikeskoler, hvis Taliban brenner dem ned to dager etter at de står ferdig.

I KJØLVANNET av disse kampene har påstandene dukket opp om at NATO har feil strategi, at Taliban ikke lar seg beseire og at «Afghanistan vil bli NATOs kirkegård». Dette er en lite innsiktsfull vurdering, bygget på gale forestillinger om hva NATO faktisk prøver å gjøre i landet. For det første er ikke hensikten å beseire Taliban i tradisjonell forstand, dvs nedkjempe bevegelsen så definitivt at den ikke greier å reise seg igjen. Hensikten er å sikre at Taliban ikke greier å skaffe seg kontroll over så store områder at de kan hindre den politiske, økonomiske og sosiale gjenreisningen av landet. Bevegelsens aktivitet og innflytelse må med andre ord reduseres mest mulig ved at Taliban-krigerne bekjempes aktivt der de prøver å samle seg til større operasjoner og jages tilbake til sine skjulesteder i fjellene, hvor de ikke representerer noen trussel mot gjenreisningen. Der vil de heller ikke utgjøre noen maktfaktor i den afghanske befolkningens øyne, og dermed heller ikke få den oppslutningen som den tilsynelatende sterkeste part alltid får i et samfunn som Afghanistan - ikke utløst av sympati, men av frykt.

PÅ TROSS AV at kampen mot Taliban er den taktisk sett mest offensive del av operasjonene i Afghanistan, er med andre ord dette den strategisk sett defensive del av felttoget. Dette fordi den grunnleggende forskjell mellom defensiven og offensiven er at defensivens hensikt er å forhindre noe, mens offensivens hensikt er å oppnå noe. Kampen mot Taliban har således ikke som sitt strategiske mål og utrydde Taliban, men å hindre at organisasjonen får så stor innflytelse at den blir en politisk og militær trussel mot det humanitære og økonomiske hjelpearbeidet. Greier NATO å holde Taliban nede på et slikt nivå at dette er oppfylt, spiller det med andre ord ingen rolle om det skjuler seg noen hundre krigere i fjellene som greier å gjennomføre sporadiske aksjoner fra tid til annen. Tidsperspektivet på dette er at NATO må kunne vedlikeholde et slikt press så lenge at rekonstruksjonsarbeidet i mellomtiden har skapt så store forbedringer i alminnelige menneskers levekår at de definitivt vender seg bort fra Taliban. Den afghanske samfunnsbyggingen må med andre ord rekke å bli så sterk at den blir selvbærende. Dette er militært sett fullstendig mulig, gitt at NATOs medlemsland stiller de tropper til rådighet som man i utgangspunkt er enig om og som sjefen for ISAF ber om. Den store utfordringen i Afghanistan er den del av kampanjen som utgjør det strategisk sett offensive element - altså det som skal oppnå noe - nemlig den politiske, økonomiske og sosiale rekonstruksjonen av landet. I dette inngår også det viktige militære bidraget til å organisere, utruste og trene landets egen hær og eget politi, nettopp for at de på et tidspunkt skal bli i stand til å sørge for bekjempelsen av Taliban og befolkningens sikkerhet selv.

DET ER IMIDLERTID på dette området at NATO og verdenssamfunnet nå må bli vesentlig bedre koordinert enn vi er i øyeblikket, særlig når det gjelder å skape effekt av den økonomiske innsatsen utover den afghanske landsbygden. Også dette er imidlertid mulig, gitt at en rekke byråkratiske, prestisjemessige og rent følelsesmessige motkrefter innen forskjellige statlige og ikke-statlige instanser og organisasjoner lar seg overvinne. Ressursinnsatsen må styrkes, samtidig som den underordnes en helhetlig strategi som er nøye koordinert med den militære. Det er dette som nå er i ferd med å skje ved opprettelsen av de såkalte Afghan Development Zones (ADZ), som kan bli et avgjørende skritt på veien mot et gjennombrudd i Afghanistan - hvis vi er villige til å gjøre det som kreves. I de siste ukers debatt har også sammenligningene mellom Afghanistan og Irak sittet løst hos enkelte. Det er særdeles misvisende, både når det gjelder disse konfliktenes årsaker og den faktiske politiske og militære situasjonen i de to landene. I Irak hersker det borgerkrigslignende tilstander mellom store, rivaliserende etniske og religiøse folkegrupper. I Afghanistan er det derimot en liten og i alminnelighet avskydd gruppe fanatikere som prøver å skyte seg til makten. Verdenssamfunnets anstrengelser i Afghanistan har derfor et annet og langt bedre utgangspunkt for å lykkes.

SKULLE NATO på tross av dette feile, har alliansen gått på et alvorlig tilbakeslag som selvsagt vil skade dens troverdighet - og dermed dens verdi som garantist for medlemslandenes sikkerhet. Få land vil ha mer å tape på det enn Norge. Vi har med andre ord en tredobbel grunn til å slutte solidarisk opp om verdenssamfunnets og NATOs anstrengelser i Afghanistan: For det første for å hindre at landet og menneskene der igjen faller i hendene på en fanatisk og menneskefiendtlig bevegelse uten noen som helst legitimitet. For det annet dermed også hindre at Afghanistan igjen blir et base- og oppmarsjområde hvorfra den internasjonale terrorisme kan forberede massemord og ødeleggelser i Vesten. Og for det tredje for å styrke samholdet, enigheten og dermed troverdigheten av den alliansen vi selv er kritisk avhengige av for vår egen sikkerhet.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer