NATOs rolle i en ny tid

NATOs jubileumstoppmøte i Strasbourg og Kehl i vår besluttet at alliansen skal utarbeide et nytt strategisk konsept. I dag lanseres prosessen offisielt gjennom en bredt anlagt konferanse for alle medlemslandene i Brussel, der både avtroppende og påtroppende generalsekretær i NATO er til stede. Undertegnede deltar på konferansen.

Dagens strategiske konsept ble utarbeidet våren 1999 og var strekt preget av den pågående Kosovo-krigen. Siden 1999 har vi hatt terrorangrepene 11. september, hele Bush-perioden med de mange transatlantiske spenninger den medførte, krigen i Irak, intervensjonen i Afghanistan og opprettelsen av NATOs mest krevende operasjon noensinne – ISAF. De siste årene har vi også sett fremveksten av et mer selvhevdende Russland, spenninger knyttet til videre utvidelse østover, samt krigen mellom Russland og Georgia i fjor.

Valget av Barack Obama har skapt et nytt transatlantisk klima. Det er også av historisk betydning at Frankrike i vår returnerte til det integrerte militære samarbeidet i NATO etter fire tiårs fravær. Men et bedret klima er i seg selv ikke nok; alliansen må seriøst vurdere endringene i de sikkerhetspolitiske omgivelsene og sin egen rolle i en ny tid, dersom NATO skal forbli det sentrale forum for militær og sikkerhetspolitisk samordning mellom Europa og Nord-Amerika.

For Norge, som ikke er EU-medlem, er NATO av avgjørende betydning. Det er ikke tilstrekkelig bare å være med. Norge spiller også en aktiv rolle i politikkutformingen i alliansen. Og prosessen rundt et nytt strategisk konsept er en utmerket anledning til å klargjøre de overordnede linjene og perspektivene på hvordan alliansen skal utvikle seg videre.

Artikkelen fortsetter under annonsen

NATOs fokus de siste årene har nesten ensidig vært på «out of area»-operasjoner. Dette er på mange måter logisk i lys av en stadig mer krevende operasjon i Afghanistan. Norge prioriterer Afghanistan høyt; vi har i dag 600 offiserer og soldater i landet og en omfattende bistandsinnsats, og planlegger å være tungt til stede så lenge NATO er det.

Samtidig har fokuset på operasjoner i fjerne strøk ført til mindre oppmerksomhet om det som skjer nærmere medlemslandenes egne grenser. Dette er problematisk for alliansen av minst to grunner. For det første ser vi at problemstillinger i NATOs nærområder igjen har fått større betydning. Georgia-krigen var en påminnelse om at Kaukasus-området rommer en rekke sikkerhetsutfordringer som kan berøre NATO. For 20 år siden inngikk tre av de seks statene rundt Svartehavet i Sovjetunionen (Russland, Ukraina og Georgia), to var allierte med Sovjetunionen (Bulgaria og Romania), mens ett var NATO-medlem (Tyrkia). I dag er tre land medlemmer av NATO og Ukrania og Georgia aspirerer til å bli det. Det siste, Russland, har til overmål sin store Svartehavsflåte liggende inne i Ukraina (på Krim). En fredelig utvikling i dette området krever fokus og politisk klokskap fra mange hold.

I Arktis ser vi en økende interesse for sammenhengen mellom energiressurser, nye transportruter mellom Asia og Europa, miljøutfordringer og fiskeripolitikk. Mange av disse spørsmålene er og bør forbli sivile problemstillinger, men noen har også militære overtoner, det være seg overvåkning av store havområder, søk og redning, eller relevant militært nærvær. Denne tematikken har – sterkt tilskyndet av Norge – gått fra å være en ikke-sak i NATO for et par år siden til i dag å stå høyt på dagsordenen.

Med andre ord: Geopolitikken var på ingen måte over, selv om mange i Vesten utbassunerte «historiens slutt» rundt 1990, og fra 2001 den såkalte «globale krigen mot terror», som bærende verdensforståelse. I begge disse verdensbildene ville Vesten forbli den dominerende internasjonale kraft, og de eneste reelle sikkerhetspolitiske utfordringene man så for seg var asymmetriske i karakter og lokalisert langt vekk. Dette har imidlertid vist seg å være et ufullstendig bilde.

Norge har de siste to årene frontet det som er kjent som Norges nærområdeinitiativ. Initiativet foreslår en rekke konkrete tiltak for å øke fokuset på sikkerhetsspørsmål i og rundt alliansens medlemsland. Vi har foreslått å gjenopprette geografiske ansvarsområder for NATOs ulike kommandoer, som i dag nesten utelukkende er fokusert mot internasjonale operasjoner, styrke NATO-dimensjonen i militære øvelser som vår egen Cold Response, styrke forsvarsplanleggingen i NATOs medlemsland, øke etterretnings- og analysesamarbeidet, og styrke transformasjonskommandoens rolle i hele dette arbeidet. Vi har også argumentert for grep som setter NATOs sentrale beslutningsledd, herunder Ministermøtene, Rådet og militærkomiteen bedre i stand til å fokusere mer på langsiktige, strategiske spørsmål og mindre på dag-til-dag-styring av enkeltoperasjoner. Videre må medlemslandenes militære transformasjon ikke kun være innrettet mot lette og hurtig utsendte styrker for asymmetriske konflikter, men også ta høyde for muligheten for fremtidige konflikter mellom organiserte stater.

For det andre mener vi disse spørsmålene er viktige for NATOs legitimitet i medlemslandene på sikt. Mange av våre nye allierte meldte seg inn for å søke sikkerhet i fellesskap i et turbulent Europa, men møtte et NATO som fokuserte på fjerntliggende operasjoner. I dag lurer flere av dem på om NATOs artikkel 5-garanti er tilstrekkelig. Vi mener naturligvis at den er det, men det at spørsmålet reises, tilsier at det må tas alvorlig.

Da NATO på 1990-tallet gikk «out of area» var det på en etablert plattform av relevans og troverdighet i befolkningene. I dag vokser nye generasjoner opp som kun assosierer alliansen med dens out of area-oppdrag. På sikt kan dette føre til slitasje på viljen og støtten til krevende utenlandsoppdrag. «In area, or in trouble», sier enkelte i dag, også på amerikansk hold.

Norge har ivret for å løfte NATOs profil på nedrustningsområdet. Andre nye politikkområder som vokser frem er cyber-sikkerhet og biologiske trusler. Spørsmålet er ikke lengre om dette er tema for NATO eller ikke, men hvilken relativ rolle NATO har i det bredere internasjonale arbeidet om slike spørsmål. Helhetlig tilnærming er like viktig «hjemme» som i Afghanistan.

Enda mer dyptgripende spørsmål går på hva kollektivt forsvar og prinsippet om sikkerhetens udelelighet egentlig betyr i vår tid, og hvordan vi kan sikre at alliansen også i fremtiden fremstår som relevant, effektiv og troverdig.

Disse perspektivene vil vi fra norsk side spille inn i debatten som vil pågå frem mot neste års toppmøte. Vi må sikre en bred og inkluderende prosess, og at de reelle dilemmaene og avveiningene bringes fram og drøftes på en måte som gir medeierskap til det endelige utfallet. Bare slik kan vi utnytte det nye transatlantiske klimaet til å oppnå et nytt og omforent grunnlag for alliansen i en kraftig endret internasjonal virkelighet.