NATOs troverdighet

Den serbiske forakten for sivilbefolkningen i Kosovo og for resten av verden har igjen ført til en skjerpet språkbruk overfor Slobodan Milosevic og hans regime i Beograd. Men ord alene har aldri gjort inntrykk på den jugoslaviske presidenten.

Nå forsøker mesterregissøren Milosevic å flytte søkelyset fra Racak-massakren til et nytt, diplomatisk spill rundt utvisningen av sjefen for OSSEs observatørkorps i Kosovo, William Walker. Samtidig har det serbiske bombardementet av landsbyene Racak og Stimlje og de groteske lik-røveriene karakter av å være ren bevisforspillelse i nasjonal regi. Milosevic gjør alt for å dekke over sikkerhetsstyrkenes nedslakting av minst 45 kosovoalbanere sist fredag.

  • Etter de siste, svarte dagene i Kosovo, er det ingen grunn til å tro at Milosevic lot seg imponere av budskapet fra NATO-generalene Wesley Clark og Klaus Naumann i går om at alliansens trussel om militær makt fra i fjor høst fremdeles står ved lag. Muligheten for allierte flyangrep var i virkeligheten forbi da den første OSSE-observatøren satte sin fot på serbisk jord.
  • OSSEs formann Knut Vollebæk og OSSE-observatørene er blitt Milosevics garantister mot NATOs bomber. Dersom NATO skal inn i Kosovo, må OSSE først ut, med eller uten støtte av NATOs unnsetningsstyrke i Makedonia. Og alternativet om å sette inn militære styrker på bakken mot Jugoslavias føderale hær, har aldri eksistert annet enn på papiret.
  • Derfor bør NATO også forfølge en indirekte strategi for å sette press bak den høyrøstede retorikken mot Milosevic. Den akutte faren for nye nedslaktinger i Kosovo gjør det tvingende nødvendig å gi serberne et signal om at krigsforbrytelsene i Racak ikke vil forbli ustraffede. Et slikt signal kan militæralliansen gi ved å beordre den NATO-ledete stabiliseringsstyrken i Bosnia (SFOR) til å intensivere arbeidet for å arrestere ettersøkte krigsforbrytere og å bringe dem til FNs krigsforbryterdomstol for det tidligere Jugoslavia i Haag.
  • I fjor vinter hevdet NATOs generalsekretær Javier Solana at Radovan Karadzic og Ratko Mladic, som topper lista over de åtte krigsforbryterne domstolen har utstedt internasjonal arrestordre på, ville bli arrestert før sommeren. Begge er fremdeles på frifot. Trolig er en arrestasjon av disse to en av de få tingene som virkelig vil gjøre inntrykk på Milosevic og hans kommandanter. Domstolens sjefanklager, Louise Arbour, forsøkte mandag å markere Racak-massakrens alvor ved å ta seg inn i Kosovo fra Makedonia for å etterforske forbrytelsen. Markeringen ble snudd til nok en demonstrasjon av det internasjonale samfunns maktesløshet da hun ble nektet å passere grensen. Ydmykelsen illustrerer at domstolen er helt avhengig av å ha væpnet politimyndighet i ryggen.
  • NATOs SFOR-styrker, som teller over 30000 soldater, har de siste årene arrestert noen få av de ettersøkte forbryterne i Bosnia på lavt og middels nivå. Før jul ble en bosnisk-serbisk general arrestert, og sist helg skjøt og drepte franske SFOR-styrker en ettersøkt serber. Frykten for uoversiktlige konsekvenser og tap av egne soldater har avholdt NATO-styrkene fra å ta Karadzic og Mladic, som trolig begge befinner seg i franskkontrollert område i den bosnisk-serbiske republikken.
  • Den manglende viljen USA, Storbritannia og Frankrike har vist til å utøve internasjonal politimyndighet i Bosnia, har svekket både NATOs og FN-domstolens troverdighet, og står i skarp kontrast til de militære sjansene som ble tatt under det angloamerikanske krigseventyret i Irak før jul. Det skaper også usikkerhet rundt en mulig humanitært begrunnet militæraksjon i Kosovo, som i motsetning til i Irak bør ha et klart mål, et akseptabelt mandat og et mest mulig forutsigbart resultat. En presis utøvelse av legitim, militær politimyndighet i Bosnia kan derfor være det første skrittet på veien mot et troverdig NATO-engasjement i Kosovo.