Natt uten ende

Svart, skånselsløst mesterstykke fra Stig Sæterbakken.

VOND: Stig Sæterbakkens nye roman er vond, men også befriende, mener anmelderen. Foto: Cato Lein
VOND: Stig Sæterbakkens nye roman er vond, men også befriende, mener anmelderen. Foto: Cato Lein Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

ANMELDELSE: «Hva er det med det å elske noen, som kan gå så fryktelig galt?», spør fortelleren, den forhenværende tannlege Karl Meyer, på side 187 i Stig Sæterbakkens nye roman. Da er det ikke mye igjen av ham.

Vi har fulgt Meyer gjennom bunnløs sorg, den ytterste fortvilelse, og forbi, inn dit hvor hans pålitelighet som forteller er gått i oppløsning. Hans beveggrunner ligger i mørke. Og ennå er vi ikke gjennom natten.

Ekteskapsskildring Karl Meyers atten år gamle sønn har tatt sitt eget liv. Boka begynner med en skildring  av dyp, uhåndterlig sorg. Deretter følger et langt tilbakeblikk, hvor blir vi kjent med Meyers tilværelse slik den var.

Ekteskapsskildringen er den delen av boka som minner mest om tidligere Sæterbakken-tekster. Gjennom den lærer vi også årsaken til den skyldfølelsen som skal bli et sentralt motiv i bokas andre del, der romanen gradvis tar form av en skrekkfortelling.

Språklig presisjon Det er vondt, men også givende å lese, først og fremst fordi Sæterbakken skriver enormt godt. Språket blir aldri noe skjold eller filter, tvert imot, det borer seg inn i mørket, med en presisjon og oppfinnsomhet i billedbruken som paradoksalt nok føles befriende:

Les artikkelen gratis

Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.