Natten i Lissabon

NEI DA, helt glemt er ikke Erich Maria Remarque (1898- 1970) her til lands. Romanen «Tre kamerater» ble gjenutgitt for et par år siden, men ellers må vi lese ham på tysk eller engelsk. Det gjelder også hans mest berømte roman, «Intet nytt fra vestfronten», som skildrer krigen i all sin meningsløshet, slik soldatene i skyttergravene ser den.

NÅ, NÅR Norge allerede deltar i én krig og verden forbereder seg på en annen, er det igjen tid for denne store, humanistiske forfatteren. Ikke uten grunn er Remarque kalt en europeisk Hemingway. Han kretser alltid om krig, men kom etter hvert til å konsentrere seg om en av krigens frambringelser: flyktningenes og emigrantenes verden. Den har også for lengst krøpet inn i Norge, men vi merker den knapt - annet enn som noe i flere betydninger av «svart»: svart arbeid, svarte mennesker, forfalskete papirer, lyssky virksomhet, menneskesmuglere om natta. Den danner ei mørk stripe i hverdagen.

DEN ER tema i Remarques «Natten i Lissabon» (1962).

Portugals kyst var under annen verdenskrig den siste tilflukt for flyktninger «som satte rettferdighet, frihet og toleranse høyere enn sin egen eksistens», skriver Remarque på første side, men forteller likevel at flyktningen der «måtte forblø i et tornekratt bestående av manglende inn- og utreisevisa, uoppnåelige arbeids- og oppholdstillatelser, interneringsleirer, byråkrati, ensomhet, fremmedhet og den motbydelige likegyldigheten overfor enkeltskjebner, som alltid kommer med krig, angst og nød. På denne tiden fantes ikke mennesket lenger; et gyldig pass var alt.»

HANDLINGEN i boka fortelles i løpet av ei natt, men foregår over flere år. Fortelleren er en mann som bærer navnet Josef Schwartz. Slik står det i passet, et pass han har arvet. Tilhøreren, bokas jeg-person, skal få det sammen med to billetter og gyldige innreisevisa til USA, han må bare bruke natta til å lytte til Schwartz. Han karakteriserer sin tid som preget av teknisk framskritt og kulturelt tilbakeskritt og skildrer et Europa under støvelen. Det er en beretning om mot, svik, drømmer - men framfor alt en vakker og gripende kjærlighetsfortelling, som ikke slipper leseren. Heller ikke når boka er slutt.

BOKA kom på norsk for 40 år siden, og er for lengst utsolgt. Jeg leste den for nærmere 20 år siden - på ei natt. Og tok den nylig fram igjen. Den gløder enda mer enn den gangen. Nå er passet blitt alt også i vår verden. Det kan synes forstemmende at en slik bok vokser i aktualitet, men Remarques eksilromaner er blitt kalt «protest mot glemselen». Og den som minnes krigens og etterkrigens virkelighet i Europa, vil kunne få øynene opp også for vår egen samtid og dens usynlige beboere, om de befinner seg her til lands eller jages på flukt med norske bomber langt borte fra oss.