Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

Nattens bekymringer

Frykten for å miste kontroll er hemmende.

Enda man tenker at man må unngå situasjoner hvor en er sårbar, er det uansett et sjokk når det faktisk skjer. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet
Enda man tenker at man må unngå situasjoner hvor en er sårbar, er det uansett et sjokk når det faktisk skjer. Foto: Frank Karlsen / Dagbladet Vis mer
Meninger

Én av tre kvinner blir krenket seksuelt i løpet av livet sitt. Ettersom mørketallene på dette området er betydelige, kan man anta at prosenten er enda større. Felles for alle typer seksuelle overgrep, enten det er trakassering eller voldtekt, er frykt. Frykten for å miste kontroll over eget liv og egen kropp. Man går gjerne på den andre siden av gata hvis det er en mann i sikte, eller holder distansen fra en guttegjeng som går lenger bak. Overfall er en reell fare, til og med på vei hjem til studentbyen. Dette vet mange av erfaring, enten det er personlig eller via bekjente. Om man ikke er småparanoid på veien hjem risikerer man å få skylda for et overfall, ironisk nok. «Hvorfor gikk du i et utrygt område, hvorfor var du alene, hvorfor passet du ikke bedre på,» og så klart: «Hvorfor var du så full?»

Ikke fortell meg at min redsel for å gå hjem alene i mørket bunner i mediehysteri, ikke fortell meg at voldtekt er mindre vanlig her i Norge enn andre steder og at jeg derfor ikke burde engste meg.

Enda man tenker at man må unngå situasjoner hvor en er sårbar, er det uansett et sjokk når det faktisk skjer. Sånt skjer jo ikke med meg, i hvert fall ikke i Bærum på Stabekk. I fjor ble plutselig den frykten jeg ofte hadde kjent på reell. En mann hadde gjemt seg bak et tre og kom mot meg da jeg gikk hjemover kl. 04.30 fra holdeplassen. Jeg så ham, jeg følte, visste, at noe var galt, men tenkte ikke at noe faktisk kom til å skje. Likevel gikk jeg litt fortere. Plutselig var han bak meg. Med den venstre hånden holdt han over munnen min, mens han med høyre rev av meg strømpebuksen og trusa med ett hardt røsk. Heldigvis reagerte jeg raskt og slo tilbake, og han løp av gårde, mens han kastet blikk tilbake på meg. Så var jeg blitt en del av statistikken.

Noen brøt min kroppslige autonomi. Jeg fikk ikke lov til å bestemme. Det er en ekstrem følelse, og et slikt tap av kontroll kan ofte medføre store konsekvenser. Jeg ble «heldigvis» ikke voldtatt, men det betyr ikke at det ikke har påvirket meg betydelig. Innenfor seksuelle overgrep finnes det ikke noe «bare». Man blir ikke «bare» befølt, man blir ikke «bare» forsøkt voldtatt, og det skjedde ikke «bare» én gang. Alt er alvorlig, og alt burde bli tatt alvorlig. Selv opplever jeg at nå, ett og et halvt år etter hendelsen, greier jeg ikke ha mennesker gående bak meg, til og med midt på lyse dagen i et befolket område. Hvis noen går tett inntil meg tar jeg et skritt tilside og lar dem passere meg. Jeg har fått angstanfall av å gå hjem alene. Jeg tar mye oftere taxi enn før.

Dette er min opplevelse, og dette er måten det har påvirket meg. Det er mange historier der ute, noen som ligner, noen som er forskjellige. Men en ting har nok de fleste til felles: Frykten. Og den er ikke abstrakt. Den er helt konkret, den følelsen når du setter opp farten, når hjertet banker litt raskere. Den er hemmende. Nå er desember rett rundt hjørnet, og det blir mørkt allerede tidlig på ettermiddagen. Dette kan forsterke redselen for å gå hjem alene hos alle og enhver. Om jeg spør noen om vi kan ta følge hjem er det ikke fordi jeg «ikke vil bli voldtatt».Personlig er jeg ganske trygg på at jeg kan forsvare meg hvis jeg befant meg i en lignende situasjon igjen, men jeg har ikke lyst til å bruke hjemturen på å analysere omgivelsene mine, anspent og redd. Jeg har ressurser, men vil ta meg fri fra tankene. Fri fra frykten. Skal vi ta følge hjem i kveld?


Innlegget ble først publisert i studentavisa Under Dusken