Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Nattsvart oppvekst

Sår og mørk oppvekstskildring.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Barndommen til Tore fortoner seg som en endeløs flytteprosess. Den skoselgende faren forflytter seg stadig videre til nye steder i en forgjeves jakt på suksess i forretningslivet. Underveis blir moren, som for lengst har sluttet å jobbe, stadig sykere. Lina, den lille jenta familien adopterer fra Korea, blir alt annet enn den velsignelsen for henne som moren hadde forestilt seg. Når familien kommer til Asker, utvikler Tore et nært forhold til en gammel dame, Ingeborg, som han jevnlig besøker. Faren forlater etter hvert familien og Norge til fordel for sin tyske elskerinne og hennes hjemland, og så snart Tore kan, forlater han sin mor og hennes nye mann Rolf (med «sumomage og råtne tenner») i leiligheten på Furuset til fordel for et liv blant narkomane og småkriminelle i Oslo sentrum. Derfra går det bare nedover.

Død og fordervelse

Tore forsøker det ene narkotiske stoffet etter det andre, blir innbruddstyv og gjenganger hos politiet. Hans eneste håp er sin minst like kriminelle og dopglade tremenning, Dribas, som Tore helt fra han var liten har beundret mer enn noen annen. Men Dribas vil i utgangspunktet ikke vite av sin forkomne slektning. Først når han kan vise seg å være nyttig for ham, tillater den kyniske Dribas at Tore bli med i det tvilsomme fellesskapet i den slitne båten han bor i, «Magda». Bokas siste halvdel handler om en dramatisk ferd mot Arendal gjengen legger ut på i «Magda», på flukt fra misfornøyde dopforbindelser. I desperasjon oppsøker Dribas og Tore den gamle damen han besøkte som liten. Det ender i død og fordervelse.

Empati og nerve

Det er tenåringen Tore som selv forteller sin historie fra stedet det stadig pekes fram mot - fengslet han til slutt havner i. Formmessig er boka temmelig konvensjonell. Men Tore beretter med sårhet og driv. Bror Hagemann skriver upretensiøst og godt om den røffe stemningen bak røykeskuret i skolegården og om følelsen av gang på gang å være den nye i klassen. Tore er en ensom gutt som etter hvert lever livet sitt om natta. En kort stund finner han trøst hos den svenske jenta på den nattåpne bensinstasjonen. Forholdet mellom den selvsentrerte moren og sønnen hennes, og mellom Tore og den lille søsteren som etter hvert ender på pleiehjem under meget tragiske omstendigheter, er skildret med kompleksitet og empati. Hagemann kan antydningens kunst, og hans evne til å rasjonere med detaljinformasjonen gjør bokas såreste og mest dramatiske øyeblikk desto mer effektfulle. Tores paranoia og, skal det vise seg, velbegrunnede frykt for omgivelsene, er fortalt med nerve og intensitet og driver beretningen framover.

Endelig kontroll

Romanen er også en skildring av et ungt fest- og narkotikamiljø i Oslo på 1970-tallet. Så ille viser miljøet seg å være, at Tore til slutt, for å komme unna, velger å gå i fengsel for et drap han ikke har begått. Når han tar på seg sin tremennings skyld, opplever han også for første gang i sitt liv selv å kunne kontrollere begivenhetenes gang. Sårheten i fortellingen kommer tydelig til uttrykk i Tores egne refleksjoner over fengslingen: «Alt i alt var ikke sju år så mye. Jeg hadde nesten venta mer. Oppfører jeg meg pent, slipper jeg ut etter fire. Det vil være det lengste jeg har bodd noe sted».