Naturen, bonden og umoralen

«Dagens miljø- og landbruksforvaltning har falt for et landbrukslandskap på 1950-tallsnivå.»

Norsk landbruk handler om mer enn bønder som beskyldes for å produsere for dyr mat. Bonden er også natur- og landskapsforvalter. Bønder har ulike oppfatninger av hva natur er, og disse oppfatningene endrer seg over tid. I den sentrale miljø- og landbruksforvaltningen eksisterer det derimot ett syn på natur. Dette skaper store utfordringer i den praktiske forvaltningen av landbruksområdene.

Bønder på Jæren trekkes ofte fram som eksempler på dårlige naturforvaltere. Kompliserte historiske forhold kan imidlertid kaste lys over hvorfor de i dag pådrar seg landbruksforvalteres og, kanskje særlig, miljøforvalteres vrede.

På midten av 1800-tallet begynte jordbruksrevolusjonen å gjøre seg gjeldende i Norge. På Jæren fikk den så til de grader fotfeste at området raskt utkonkurrerte de øvrige delene av landet, både mht. produsert mengde og påfølgende endringer av det fysiske landskapet. Allerede i 1880- og 90-årene uttrykte bl.a. Alexander Kielland sin bekymring for endringene i naturmiljøet. Lite tyder imidlertid på at bøndene på Jæren lot seg påvirke av Kielland. For Landbruks-Norge har området på mange måter fungert som et nasjonalt forbilde fram til i dag. En imponerende teknologisk utvikling med rot i det lokale miljøet, har bidratt til en utvikling av et landbruk uten sidestykke i Norge. For eksempel er Kverneland-gruppen, som startet som en lokal smie for 150 år siden, i dag en verdensledende spesialprodusent og distributør av jordbruksmaskiner. Med en slik voldsom oppbygging av et høyproduktivt jordbruk, måtte imidlertid bøndene se alvorlige miljøproblemer i øynene. På midten av 1970-tallet ble disse problemene for første gang del av en offentlig debatt. Utviklingen innen landbruket, ikke bare på Jæren, brøt med det som av mange oppfattes som naturlig.

Det moderne jordbruket ble etter hvert betraktet som en trussel mot naturen. I takt med at landbruket i stadig sterkere grad av myndighetene oppfattes som en miljøtrussel, forandrer synet på bonden seg. Særlig i løpet av de siste 25 år har jærbønder - og andre bønder - i større og større grad opplevd moralsk fordømmelse pga. uvettig omgang med naturressurser og kulturlandskap. Dette er et nytt fenomen, for i jordbrukets historie er de siste 25 år for en promille å regne. Å dyrke jorda har vært like naturlig og moralsk riktig som å oppdra sine barn. Jordbruket var det som knyttet mennesket og naturen sammen. Bonden var en som sto naturen nær. I den europeiske renessansen brytes imidlertid menneskets gode forhold til naturen. Kulturen vinner over naturen, og naturen blir en ting som mennesket kan behandle etter eget forgodtbefinnende. Dette er en holdning som har preget alle vestlige samfunn i den moderne tidsalder - de siste 500 år. Miljøproblemene som etter hvert melder seg, endrer altså synet på jordbruket. Det moderne jordbruket er ikke på lag med naturen lenger - det er unaturlig - og bønder blir betraktet som umoralske individer som gjør gale handlinger.

Til tross for den teknologiske utvikling, er imidlertid bønders strategier fremdeles et resultat av et nært forhold til de fysiske omgivelsene. Denne nærheten er basert på det praktiske arbeidet på gården. De kunnskaper om naturen som det praktiske arbeidet gir, er basis for de valg bøndene tar. Bøndene har fremdeles et kretsløpsforhold til jorda. Arbeidsoppgaver gjentas daglig, månedlig, årlig. Dette har bønder gjort i generasjoner. Odelslovgivningen bidrar til å forsterke forbindelsen mellom jord og bonde. Ved å arve både jord og mentalitet, som svært mange av bøndene gjør, føres i stor grad tidligere praksis videre. For Jæren sin del betyr dette en videreføring av det moderne framskrittet og «stedsånden». Tidligere generasjoners nærhet til jorda har gitt svært gode resultater, særlig målt i mengde produsert mat. Men også den lokale teknologiutviklingen har stor innflytelse på utviklingen av det jærske jordbruket mer generelt. Dette tar dagens bønder med seg videre fordi historien viser at dette har vært vellykket. I takt med at landbruksnæringen forandrer seg, endres også naturen og landskapet. Slik har det alltid vært. Dermed er synet på natur og landskap, biologisk mangfold, økologi og miljø, også noe som forandrer seg over tid. Begrepenes betydning er ikke gitt en gang for alle. Bøndene gir dem innhold ut fra egne erfaringer i det lokale miljøet og den kunnskap disse erfaringene gir.

I motsetning til bøndene har ikke den sentrale forvaltningen direkte kontakt med naturen. Den forholder seg til naturen gjennom å lage planer, plotte kart, utarbeide nye lover og regler. Forvaltningen representerer et blikk utenfra som kikker inn på aktivt deltakende mennesker i lokalsamfunn rundt omkring. Forvaltningen har en stillestående oppfatning av tid. Lover og regler fattes her og nå, og gir bare ett bilde av én tilstand på et gitt tidspunkt. For bøndene betyr dette at myndighetene setter foten ned for mye av arbeidet de gjør - planleggerne liker ikke det de ser.

Den sentrale miljø- og landbruksforvaltningen snakker om natur, landskap og biologisk mangfold som om de har et gitt innhold. Begrepene framstilles som objektive og nøytrale, som om de kommer ingen steder fra. Forvaltningen framstår derfor som om den ikke legger moralske føringer i miljø- og landbrukspolitikken. Med et tilsynelatende nøytralt blikk utformes nye strategier for hvordan man på best mulig måte kan ivareta «Naturen», «Landskapet» og «Miljøet». Dette gjøres uten å ta hensyn til at det finnes regionale og lokale forskjeller i menneskers oppfatninger og praksis. Det kan se ut som det i forvaltningen har vokst fram et nytt syn på naturen de siste 20- 25 år. Naturen betraktes imidlertid fortsatt som en ting. Fra å være den tingen som kunne utnyttes, er naturen i dag en ting man bare skal se på. Naturen på sitt beste er den urørte naturen. Myndighetene er svært opptatt av å skape en landsbygd som er pen å se på - som et maleri. Interessant nok, også landskapsmaleriet er et produkt av renessansen. Bøndenes arbeid, som faktisk ligger til grunn for den pene landsbygda, skyves dermed i bakgrunnen. Det er imidlertid resultatene av en bestemt type arbeid forvaltningen vil ha. Dagens miljø- og landbruksforvaltning har falt for et jordbrukslandskap på 1950-tallsnivå. Da var våre jordbruksområder mer varierte, og de hadde et større mangfold av dyr og planter. Landskapet og naturen var imidlertid et resultat av datidens muligheter og begrensninger i samfunnet for øvrig. Dette er både en estetisering og en romantisering av naturen, landskapet og bygdelivet. Livet som bonde er imidlertid for svært mange ikke særlig preget av en slik type romantikk. Det er heller ikke slik at bønder ikke har oppfatninger av hva som er pent, tvert imot. Det som ofte betraktes som pent, er derimot basert på at det foregår aktivt, skapende arbeid i dag. Ved å velge 1950-tallet som ideal for dagens jordbrukslandskap, betraktes landskapet og naturen som sluttprodukter. Landskapet var ferdig da det nådde 1950-tallsnivå.

For bøndene har derimot verken tiden eller naturen stått stille. Det er derfor et vesentlig poeng at bønders nærhet til jorda er basert på endringer som går ut over det man som utenforstående kan se med det blotte øye. De er aktive deltakere i formingen av sine omgivelser, og de valg som taes, er resultat av en mengde sammensatte forhold. Forvaltere og planleggere stilles derfor overfor en rekke utfordringer når de møter den kompliserte virkeligheten bønder lever innenfor. Den største utfordringen er å erkjenne at det ligger innfløkte betraktninger bak de strategier som velges. Moralsk fordømmelse basert på hva du ser, er en for enkel strategi.

landbruksområder

Stipendiat ved Geografisk institutt ved NTNU i Trondheim, Gunhild Setten, drøfter i denne kronikken to ulike syn på landbrukslandskapet: bøndenes og forvaltningens. Hun forklarer disse forskjellene blant annet ved å peke på deres forskjellige forhold til jorda og til arbeidet med den.