Naturen tar en grusom hevn

Gert Nygårdshaug slår inn åpne dører, men det var han selv som åpnet dem.

SISTE BOK: Gert Nygårdshaug avslutter trilogien om Melkior Mussenden. Foto: Christian Roth Christensen
SISTE BOK: Gert Nygårdshaug avslutter trilogien om Melkior Mussenden. Foto: Christian Roth ChristensenVis mer

Kloden er i dyp krise. Det er glohett, store skogbranner herjer, og det kommer ikke en dråpe regn fra himmelen. Overalt er det desperate mennesker på flukt, som blir holdt stangen av strømførende piggtrådgjerder, stokker og staur og gevær.

Kun ett sted råder den rene idyll. Det er en navnløs liten landsby som forunderlig nok er velsignet med passe doser regn. Der lever de 800 innbyggerne i fred og fordragelighet, inntil en stor fare truer.

Etaten, Staten, Hierarkiet og den Mektige Allierte er ute etter dem. De vil finne årsaken til det merkelige værfenomenet. Metodene de bruker er nådeløse.

«Regnmakeren» er siste bok i Gert Nygårdshaugs trilogi om urmakeren Melkior Mussenden, hans kone Mathilde og de andre innbyggerne i en romantisk før-industriell landsby med bindingsverkshus. Det er en Nygårdshaugsk utopi blottet for mobiler, flatskjermer, bilkøer, eksos og industriell mat. Bakeren baker velduftende bakverk, håndverkerne lager solid håndverk, mens de unge lytter til radio, leser bøker og får opplæring i håndskriftens estetikk. Alle respekterer alle, og landsbyen selv er styrt av et borgerråd. Legg til at Kirken – og den for Nygårdshaug fordummende kristendommen - forsvant i første bind, «Klokkemakeren» (2009). Mens landsbyboerne ble kvitt droner og overvåkning i «Nøkkelmakeren» (2014).

Løser flyktningekrisen

Selv flyktningkrisen har de løst på forbilledlig vis. Landsbyen er fordoblet av mennesker med alle språk og i alle farger. Der lever alle side om side i små idylliske hus. De må riktignok ha brovakter for å holde den enorme flyktningestrømmen ute, selv om de forsøker å hjelpe de utsultede menneskene som best de kan.

«Jeg bruker fabelen til å skissere et miljø og en handling. Og blander inn antydningens kunst for å uttrykke noe vesentlig om politikk», sa Nygårdshaug til Drammens tidende under lanseringen av Nøkkelmakeren.

Det er ikke særlig presist. Snarere er polemikken overtydelig, og det er lett å si at Nygårdshaug slår inn åpne dører med sin ramsalte klimakritikk.

Men saken er at det var han selv som åpnet dem allerede i 1989, med den økofilosofiske bestselgeren «Mengele zoo».

Vittig, men ensformig

Det er få som er så tro mot sine temaer som Nygårdshaug, og da med sin særegne gammelmodige, snurrige og lette stil. Vi følger den pussige urmaker Mussenden, som ikledd tweed-dress og Bally-sko spiser og drikker seg gjennom dagen. Han småprater med alle og grubler over Tiden med landsbyens forfatter.

Det er godt og vittig og underfundig, men det går i samme dur - til tider moll – og blir etter hvert nokså ensformig. Det blir også i overkant mange rugbrødskiver med fleskepølse fra gourmeten Nygårdshaug.

Det store spørsmålet er hvorfor akkurat den lille landsbyen er velsignet med regn. Det involverer en mystisk kode, en ung professor og en berømt vitenskapsmann. Tross bokas filosofiske krokveier og de mange avanserte begrepene, er ikke svaret særlig overraskende. Fra første stund skjønner vi at det er Kardemommebyloven som vil redde kloden – om den også omfatter naturen. Hvis ikke tar naturen en grusom hevn.