Naturen trenger en solid lov

STORTINGET VEDTOK i 2003 å stanse tapet av arter i norsk natur innen 2010. Men politikerne har ennå ikke etablert nødvendige virkemidler som kan bidra til å nå dette målet. En framtidsretta og ambisiøs naturmangfoldlov blir helt avgjørende for arbeidet med å sikre vår fantastiske naturarv. Loven er sterkt etterlengtet og nødvendig fordi sektornæringene feiler med å ivaretar naturmangfoldet.

Naturmangfoldet er livsviktig og uerstattelig. Intakt natur er nødvendig for å redusere fattigdom i verden og for å sikre rent vann og leveområder. En rik og variert natur gir oss verdifulle økosystemtjenester, som mat, vann, medisiner, bygningsmaterialer, klær, trygghet, helse og ny teknologi, samtidig som naturen inspirerer til rekreasjon og kreativitet. Naturen og artsmangfoldet har også stor egenverdi.

I Norge er det registrert over 38 500 arter. Trolig lever det 60 000 forskjellige arter her. Alle har de sine høyst forskjellige nisjer i økosystemene. 3800 arter er rødlistet, omkring tusen av disse er kritisk eller sterkt truet. Dagens norske naturforvaltning er langt fra god nok til å sikre dette fantastiske mangfoldet. Derfor trenger vi en solid naturmangfoldlov – på naturens premisser.

NORGE ER FORPLIKTET til å følge opp en rekke internasjonale miljøavtaler. En ny lov må som et minimum sikre at disse forpliktelsene ivaretas. Regjeringen jobber fremdeles med å skru sammen den nye naturmangfoldloven. De respektive næringsinteressene, fiskeri, jord- og skogbruk samt petroleumsindustrien, vil ikke ha en naturmangfoldlov. Fiskeri- og kystdepartementet vil til og med at loven ikke skal gjelde i sjøen. Næringsinteressene ser ikke det faktum at det er deres egen aktivitet som framtvinger et overordna lovverk som naturmangfoldloven skal være. Regjeringen sliter tydeligvis med å bli enige om en lov som skal løfte Norge opp på samme miljønivå som resten av Europa for lengst har etablert.



ØKOSYSTEMER FORANDRES og arter dør ut mens nye kommer til gjennom evolusjonen. Dette er naturlige prosesser, men tar svært lang tid. Dagens artsutrydding foregår trolig minst tusen ganger raskere enn naturlig. Vårt forbruk av natur er sterkt økende. Enkelte fiskebestander er kritisk overbeskattet. De produktive tareskogene har noen steder fått omfattende skader. Bestander av mange enkeltarter, både av lav, fisk og fugler, er redusert med 90-95 prosent få tiår. Skogbruk ødelegger internasjonalt verneverdige leveområder for truede arter. Våre få ulver utsettes for massiv lovlig jakt og krypskyting. De største truslene mot vår flotte natur kan oppsummeres i følgende hovedpunkter:



Menneskeskapte klimaendringer

Arealforbruk og oppsplitting av arters     leveområder

Overbeskatning av arter og bestander

Utslipp av forurensninger og miljøgifter

Utsetting av fremmede arter

Belastningene som vi påfører naturen fører til økosystemforandringer og artstap. Naturen blir mer ustabil og økosystemene blir mer uforutsigbare. Det reduserer økosystemtjenestene. Svekket natur har mindre bufferevne til å motvirke menneskeskapte påkjenninger.

DERSOM DEN NYE LOVEN skal bli et effektivt verktøy for å hindre utarming av naturmangfoldet må vår mest verdifulle natur gis status som utvalgte naturtyper og prioriterte arter.

Naturtyper som er sjeldne eller har stor betydning for bevaring av biologisk mangfold må få status som utvalgte naturtyper. Ordning må sikre at menneskelig aktivitet som truer naturtypen stanses eller begrenses og fremme tiltak som ivaretar den. Det må utvikles særskilte forvaltningsplaner for prioriterte arter, inkludert tiltak for å styrke bestandene. Her må som et minimum alle troen arter inngå. Utvalgte naturtyper og prioriterte arter må velges på et strengt faglig, ikke et politisk grunnlag.



AREALFORBRUK er en av de største truslene mot biologisk mangfold. Det er i stor grad kommunene som styrer dette. En ny lov må ha faglig tilfredsstillende krav til hvordan naturhensyn skal vektlegges i forhold til andre hensyn. Kartlegging og overvåking av norsk natur er meget mangelfull og miljøkompetanse mangler i de aller fleste kommuner. Med et stadig større miljøansvar, både i biologisk mangfold- og klimasammenheng, må også miljøkompetansen i kommunene styrkes betydelig. Kommuner som ikke følger opp miljøansvaret, dvs. de gjør vedtak og iverksetter tiltak som bryter med Norges internasjonale og nasjonale miljøansvar og lovverk, må settes under miljøadministrasjon. Dette må avgjøres og utøves av en miljøombudsmann.

FORSKERNE MENER at på kort sikt må minst 4,6 prosent produktiv skog vernes for sikre den mest akutte delen av artsmangfoldet. På lengre sikt må 10 prosent vernes. I dag er 1,5 prosent skog vernet. Også andre naturtyper som våtmarker, kystlynghei, elvedelta, vassdrag og marine områder dårlig vernet. Ifølge Riksrevisjonen er 30 prosent av verneområdene truet. Det lages sjelden gode nok forvaltningsplaner for å ivareta naturmangfoldet når verneområder opprettes. En ny lov må sikre at det utarbeides faglig baserte skjøtsels- og forvaltningsplaner som en del av verneforskriften for eksisterende og nye verneområder.

I dag innføres fremmede arter både gjennom aktiv og bevisst handling, eller ubevisst. Noen fremmede arter sprer seg i rekordfart og gjør stor skade på naturen. Eksempler er iberiaskogsnegl, kongekrabbe, canadagås, kjempebjørnkjeks, sitkagran og edelgran. Det må bli ulovlig å innføre eller sette ut arter som ikke finnes naturlig i Norge. Det må også være forurensers plikt å fjerne arter som utgjør en trussel mot norsk natur.

DAGENS SEKTORLOVER er i stor grad basert på næringenes premisser. Det er for eksempel ulovlig å plukke freda orkideer men deres leveområder kan på lovlig vis hogges i filler eller overkjøres av skogsmaskiner. Fiskerne kan bunntråle og ødelegge unike korallrev. Lovlige hyttebyer og kraftlinjer spiser opp naturen. En ny lov må gjøre det ulovlig å ødelegge verdifull natur. Prinsippene om føre-var, forurenser betaler og et handlingsansvar der inngriper har ansvaret for å sikre bærekraftighet må styrkes. Hovedmålet må være å redusere den samlede belastningen på naturen. Loven skal ikke hindre høsting og bruk av norsk natur. Den nye loven må imidlertid sikre at vi ivaretar det langsiktig forvaltningsperspektivet gjennom at all bruk foregår innenfor naturens egne premisser og tålegrenser.