BYGGER TETT: Blant hyttekommunene knives det om reiselivsdestinasjoner og regulerte hyttetomter i tusentall, skriver kronikkforfatterne. Bildet fra Myrkdalen i Voss er tilfdeldig valgt. Foto: Sveinung Uddu Ystad / Dagbladet
BYGGER TETT: Blant hyttekommunene knives det om reiselivsdestinasjoner og regulerte hyttetomter i tusentall, skriver kronikkforfatterne. Bildet fra Myrkdalen i Voss er tilfdeldig valgt. Foto: Sveinung Uddu Ystad / DagbladetVis mer

Debatt: Arealforvaltning

Naturforvaltning - et spill for galleriet

I sin iver etter å sikre kommuneøkonomien og sysselsettingen, sier politikerne gjerne ja til planer og ideer som måtte dukke opp.

Meninger

Under overskriften «Et veiskille for naturvernet i Norge» i Dagbladet 20. november uttrykker flere miljøvernorganisasjoner bekymring for arealforvaltningen og naturvernet i Norge. Det har de all grunn til. Som arealplanleggere i to utkantkommuner har vi sett nok til å karakterisere plan- og bygningsloven og tilhørende forvaltning som et spill for galleriet.

Plan- og bygningsloven er et sentralt virkemiddel som skal sikre at arealene i Norge forvaltes bærekraftig. Vi skal jo ikke forbruke og ødelegge naturen, de som kommer etter oss skal også ha utviklingsmuligheter, men det må også være natur igjen. Med utgangspunkt i denne loven utarbeider kommunene juridisk bindende planer som skal styre arealbruken i den respektive kommune. Hva et areal kan brukes til innebærer ofte betydelige økonomiske verdier, et eksempel er gamle villahager som endres til leilighetskomplekser. Ikke sjelden går ny arealbruk ut over naturverdier som ikke har en prislapp, det kan være leveområdene til truede arter eller landskapsverdier som påvirkes av hytteutbyggingen ved kysten og i fjellheimen.

I 2007 gjennomførte Riksrevisjonen en stor undersøkelse av hvor bærekraftig denne arealforvaltningen egentlig var. Konklusjonen var at de verdier og prinsipper som Stortinget har ment denne loven skulle sikre, ikke ble ivaretatt. På de elleve årene som har gått vil vi påstå at det er lite som har ført til en bedring – snarere tvert imot.

Kommunens ønsker og behov for kommende år skal sikres gjennom kommuneplanen. Denne overordnede planen blir til etter en omfattende prosess i lokalsamfunnene, med deltakelse både av innbyggere, utbyggere, politikere og oss som jobber for rådmannen. Trenger kommunen flere boligtomter? Er det nok næringsareal tilgjengelig? Hvor skal det plasseres? Dette er noen av spørsmålene som kommuneplanen skal si noe om, den er dermed et viktig styringsverktøy. Men følges den?

I sin iver etter å sikre kommuneøkonomien og sysselsettingen, sier politikerne gjerne ja til planer og ideer som måtte dukke opp. Dette skjer til tross for at de ikke er i overensstemmelse med kommuneplanen og kanskje heller ikke i tråd med regionale og nasjonale interesser. Helhetstankegang blir ofret for utbyggere som presser på, eiendomsforhold, profitt og mangel på integritet og vilje til å prioritere. At politikerne selv kan ha utbyggingsinteresser er heller ikke ukjent. Det er forhold som vanskelig lar seg bevise, men noe vi som er tett på prosessene får med oss.

Når vi som planleggere påpeker at tiltaket vil være i strid med en plan politikerne selv har vedtatt, passer det dårlig med det politiske skjønnet og betraktes gjerne som rusk i maskineriet. Mantraet er utvikling og evig vekst. Like fullt uttrykte Jan Tore Sanner i en pressemelding fra regjeringen tillit til at «(…) kommunene gjør gode vurderinger i lokale saker». For vår del er tilliten tynnslitt.

Hvem skal så passe på kommunene? Det skal Fylkesmannen og andre statlige fagmyndigheter sørge for. Fylkesmannen skal heve blikket over den enkelte kommunegrense og se regionens behov under ett. Det sterkeste verktøyet han har å ty til er innsigelse. Rettslig betyr dette at kommunen fratas myndigheten til å fatte et vedtak og at myndigheten overføres til Kommunal- og moderniseringsdepartementet.

Som påpekt i Dagbladet og i aprilnummeret av Aftenposten Innsikt, ble muligheten til å bruke dette verktøyet kraftig innskrenket i 2014. Resultatet er at statens forlengede arm nå begrenser seg til ord som «sterkt anbefale» og «fraråde» - uttalelser utbyggerne og politikerne neglisjerer. Fylkesmannen later til å være den stygge ulven og en kommunen skal ta omkampen med.

Blant hyttekommunene knives det om reiselivsdestinasjoner og regulerte hyttetomter i tusentall. I Oppland presser Ringebu kommune på for flere hytter nær leveområdet for villrein. Når Fylkesmannen for en sjelden gangs skyld fremmet innsigelse, nektet kommunen å bøye seg for dette. Saken ble i april sendt til Kommunal- og moderniseringsdepartementet for endelig avgjørelse. Da er det lite betryggende at Sivilombudsmannen i august antydet at departementet hadde glemt naturmangfoldloven og lagt for stor vekt på det kommunale selvstyret på Karmøy. Eksemplene kunne vært mange flere. Vi spør: Hvor er sikkerhetsventilen for den bærekraftige arealforvaltningen?

Ola Elvestuen påsto nylig i Dagsavisen at «Vi har god forvaltning av naturen i Norge, mye kunnskap og et godt lovverk». Vår påstand er at det lokale selvstyret mange steder ikke makter å se konsekvensene av hva det driver med. Et mangfold av lover, Stortingsmeldinger, veiledere osv. som skal sikre en «bærekraftig arealforvaltning» opprettholder illusjonen om at alt går riktig for seg. Under fanen styrket lokaldemokrati kan det meste vendes og vris på for å finne det svaret utviklerne og politikerne vil ha. Naturverdiene våre er den store taperen, og blir bygd ned, bit for bit – uten en overordnet og langsiktig tankegang, ja, uten tankegang overhodet?

* Kronikkforfatterne ønsker å være anonyme.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen?

Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukens viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag. Nyhetsbrevet kan inneholde annonser. Du kan når som helst melde deg av.